Høringsnotat: Praksisendring for dispensasjon av ikke-forskriftsmessige personløft og endring av forskrift utførelse av arbeid § 18-8 (2)

Innhold i høringsnotatet

1. Hovedinnholdet i forskriftsforslaget
2. Bakgrunn
3. Om gjeldende regelverk
4. Dispensasjonsadgangen for løft av personer – gjeldende praksis
5. Arbeidsutstyrsdirektivets rekkevidde for løft av personer – særlig om unntaksvise løft
6. Arbeidstilsynets vurdering
7. Særlig om overgangsordning
8. Økonomiske og administrative konsekvenser
9. Forslag til endringer i forskrift om utførelse av arbeid

1. Hovedinnholdet i forskriftsforslaget

Arbeidstilsynets fokus til enhver tid er å ha et så trygt og sikkert arbeidsmiljø som overhodet mulig. Personløft er risikoutsatt arbeid, og det er derfor avgjørende at arbeidsgiver har søkelys på sikkerheten til arbeidstakerne som skal utføre arbeidet.

Vi foreslår derfor endring av adgangen til utstedelse av dispensasjoner for løft av personer med ikke godkjent utstyr eller personløft som ikke kan anses som unntaksvis, og ut fra klarhetshensyn, en presisering i forskrift om utførelse av arbeid § 18-8 annet ledd.

Arbeidsutstyrsdirektivet («direktivet») regulerer løft av personer. Hovedregelen er at løft av personer kun skal utføres med utstyr som er godkjent for dette formålet. Direktivet åpner for unntak for såkalte «unntaksvise løft». Andre muligheter for å fravike hovedregelen foreligger ikke.

Direktivet er gjennomført i norsk rett i forskrift om utførelse av arbeid. Hovedregelen og adgangen til unntaksvise løft, fremgår av § 18-8 første og annet ledd. I tillegg åpnes det for dispensasjon fra hovedregelen, både i de tilfeller det ikke foreligger godkjent utstyr, og der godkjent utstyr er uegnet å bruke, og bruken ikke er av unntaksvis karakter.

Dispensasjonsadgangen har vist seg å være utfordrende, både etter nasjonal rett og EØS-retten. Adgang til utstedelse av dispensasjon skal etter nasjonal rett vurderes strengt, og i tråd med oppstilte vilkår. Dagens vide dispensasjonspraksis samsvarer ikke med kravene etter nasjonal rett. Direktivet åpner ikke for andre unntak enn de for unntaksvise løft, og gjeldende praksis kan dermed heller ikke anses i tråd med EØS-retten. Konsekvensen er at adgangen til dispensasjon må innskrenkes, og dagens praksis i norsk arbeidsliv vil bli betydelig innstrammet. For å operere i tråd med regelverket må virksomheter som har dispensasjon, gå til innkjøp av godkjent arbeidsutstyr.

For å sikre bransjens forutberegnelighet foreslås at denne gis en viss tid til å områ seg. Dispensasjonssøknader behandles ikke i høringsprosessen, dispensasjoner som allerede er gitt kan benyttes ut dispensasjonsperioden.

Ved vurdering av de EØS-rettslige aspekter har Arbeidstilsynet søkt rådgivning hos Justis- og beredskapsdepartementets Lovavdeling. Saksansvarlig, med kompetanse på EØS-rett, støtter Arbeidstilsynets vurderinger i saken.

Foruten praksisendring foreslås, ut fra klarhetshensyn, en presisering av unntaksvise løft etter § 18-8 annet ledd nytt annet punktum, hvor kravene i forskriftskommentaren løftes inn i forskriften.

Begge problemstillinger har vært til behandling i Regelverksforum (2022/23), og etaten har hatt oppfølgingsmøter med representanter for de berørte parter i arbeidslivet.

På kort sikt antas dispensasjonsendringen å medføre vesentlige økonomiske konsekvenser for virksomheter som må anskaffe godkjent utstyr. Ved oppfyllelse av direktivet skal økonomiske aspekter ikke tillegges vekt.

Arbeidstilsynet sender med dette på høring forslag til endret dispensasjonspraksis og en presisering i forskrift om utførelse av arbeid § 18-8 annet ledd.

I det følgende gis en kort gjennomgang av bakgrunnen for endringsforslagene og det gjeldende regelverket på området, jf. punkt 2 og 3. Deretter gis en oversikt over de generelle prinsippene og kravene i direktivet, og hvordan dette er reflektert i regelverket, jf. punkt 4. Videre drøftes rekkevidden av direktivets krav knyttet til løft av personer, jf. punkt 5. Arbeidstilsynets vurdering følger av punkt 6. Overgangsordningen og de økonomiske og administrative konsekvenser redegjøres i punkt 7 til 8, mens hovedtrekkene i dispensasjonsadgangen og presiseringen i § 18-8 annet ledd gjennomgås i punkt 9.

2. Bakgrunn

Løft av personer med ikke godkjent utstyr vil ikke lovlig kunne utføres, for andre tilfeller enn ved såkalte unntaksvise løft etter forskrift om utførelse av arbeid § 18-8 annet ledd.

Ved gjennomføring av det forrige arbeidsutstyrsdirektivet, ble ikke unntaksbestemmelsen inntatt i regelverket. Arbeidstilsynet valgte i stedet å innføre en dispensasjonsordning hvor arbeidsgiver som har arbeidstakere som unntaksvis skal løftes med arbeidsutstyr, som ikke er beregnet for formålet, måtte søke om dispensasjon. Praksisen ble videreført i forskrift om utførelse av arbeid.

Høsten 2007 ble Arbeidstilsynet klar over at Norge ikke har gjennomført adgangen til unntaksvise løft av personer. Adgangen åpner for nasjonale unntak fra direktivets bestemmelse om at personer kun kan løftes med arbeidsutstyr beregnet til dette formål.

Etter at unntaksbestemmelsen var inntatt i regelverket, ble adgangen til dispensasjon ved en inkurie videreført. Over tid har dispensasjonspraksisen blitt utvidet med en årlig økning i antallet søknader og innvilgede dispensasjoner, også for arbeidsutstyr hvor godkjent utstyr foreligger. Bruk av ikke-godkjent utstyr som likevel er innvilget dispensasjon for, har dermed i en viss grad fortrengt hovedregelen om bruk av godkjent utstyr.

Gjeldende praksis har også vanskeliggjort situasjonen for virksomheter som ønsker å leie ut godkjent utstyr. Disse blir utkonkurrert av utleiere av ikke forskriftsmessig utstyr, og dagens situasjon må anses konkurransevridende. Tilsvarende gjelder ved kjøp av godkjent utstyr.

For de fleste arbeidsutstyr fremgår det uttrykkelig av bruksanvisningen at utstyret ikke kan brukes til løft av personer. Å innvilge dispensasjoner for slikt utstyr harmonerer dårlig med produktregelverket, hvor det særlig skal ses hen til hva som fremgår av bruksanvisningen hva gjelder riktig/korrekt bruk av utstyret.

Arbeidstilsynet har vurdert adgangen for innvilgelse av dispensasjon, både opp mot nasjonal rett og arbeidsutstyrsdirektivets bestemmelser. Vår konklusjon er at dagens praksis ikke samsvarer med regelverket. Alternative løsninger er vurdert, men ut fra en helhetlig vurdering taler de beste grunner for innskrenkning av gjeldende praksis.

Vi har videre sett nærmere på reguleringen av unntaksvise løft etter forskrift om utførelse av arbeid § 18-8 annet ledd. Både hensynet til klarhet og forutberegnelighet, taler for tydeligere rammer for hva som anses som unntaksvise løft. Det foreslås derfor å inkludere de vilkår som fremgår av forskriftskommentaren i selve forskriftsteksten. Endringen er rettsteknisk, og viderefører gjeldende praksis for hva som anses som unntaksvise løft.

3. Om gjeldende regelverk

Forskrift om utførelse av arbeid § 18-8

Forskrift 6. desember 2011 nr. 1357 om utførelse av arbeid gjennomfører de deler av arbeidsutstyrsdirektivet (direktiv 2009/104/EF) som gjelder personløft. Direktivet er et minimumsdirektiv. Bestemmelsene om personløft er inntatt i forskriftens tredje del om krav til arbeid med fysiske risikofaktorer, i dets § 18-8.

Intensjonen i både forskrift og direktiv er klar; arbeidstakere skal ha et forsvarlig arbeidsmiljø, og være så godt sikret som mulig på arbeidsplassen.

Personer skal kun løftes med arbeidsutstyr og en plattform som er beregnet på å løfte personer, jf. første ledd. Som klar hovedregel er det dermed godkjent utstyr som skal benyttes. Unntak fra hovedregelen må være hjemlet, og eventuelle vilkår oppfylt.

Regelverket åpner for unntaksvis bruk av arbeidsutstyr som ikke er beregnet på å løfte personer, likevel brukes til dette formål når disse kan anses å omfattes av adgangen til såkalte «unntaksvise løft», jf. annet ledd første punktum.

Når arbeidstakeren befinner seg på et slikt arbeidsutstyr, skal betjeningsstedet hele tiden være bemannet, og arbeidstakeren som skal løftes skal ha et driftssikkert kommunikasjonsmiddel til disposisjon, og kunne evakueres på en sikker måte, jf. annet og tredje punktum.

Unntaket fra hovedregelen kan kun brukes når vilkårene er oppfylt.

For det første kreves at løftet er «unntaksvis». Hva som er ment omfattet utdypes i forskriftskommentaren, hvor det fremgår at med unntaksvise løft menes;

«løft hvor arbeidsutstyr som er beregnet for løfting av gods, sjeldent benyttes til løfting av personer. Slike løft forutsettes å innebære liten fare, være av kortvarig karakter, og gjelde ukompliserte arbeidsoppgaver.»

Når det gjelder krav til sjeldne løft, anses rutinemessige løft ikke omfattet.

Videre kreves at arbeidsgiveren som skal løftes «har et driftssikkert kommunikasjonsmiddel til disposisjon» og at vedkommende «skal kunne evakueres på en sikker måte». Krav om evakuering «på en sikker måte» er, ut fra et sikkerhetsperspektiv, særs viktig å ivareta.

Forskrift om utførelse av arbeid § 1-5

Forskrift om utførelse av arbeid § 1-5 åpner for dispensasjon i de tilfeller det foreligger «særlige grunner, det er sikkerhets- og helsemessig forsvarlig, og det ikke strider mot EØS-retten». Vilkårene er kumulative, og samtlige må oppfylles for at dispensasjon skal kunne gis.

Ordlyden er den samme i en lang rekke regelverk, og utgangspunktet er at denne skal brukes som en sikkerhetsventil i enkeltsaker, typisk i saker som ikke var påtenkt ved forskriftens utarbeidelse. Er det mange dispensasjonssaker på ett område, så er det sedvanerett at regelverksendringer må iverksettes for å inkludere tilfellene i regelverket, eller at gjeldende praksis avsluttes.

I bestemmelsens kommentarutgave fremgår at unntak fra forskriftens krav kan gis «i enkelttilfeller hvor særlige hensyn gjør seg gjeldende». Det fremgår videre at enkelte direktiver inneholder minstekrav til vern av arbeidstakerne, og at det «ikke kan gis dispensasjon fra disse minstekravene. I slike tilfeller kan det bare gis dispensasjon for den delen av forskriften som stiller strengere krav enn direktivet.»

Det første vilkår stiller krav til «særlige grunner», og sammenholdt med kravet i kommentaren om at det kun skal gis «i enkelttilfeller», oppstilles skranke for hvilke tilfeller som vil kunne omfattes, det vil si ikke ethvert tilfelle kvalifiserer til å omfattes. Det kreves videre at det ikke stilles mindre strenge krav, noe gjeldende praksis ikke oppfyller.

4. Dispensasjonsadgangen for løft av personer – gjeldende praksis

Om søknads- og utstedelsesprosessen

Praksis er at arbeidsgiver må søke om dispensasjon fra Arbeidstilsynet i de tilfeller det er aktuelt å bruke ikke forskriftsmessig utstyr til personløft, enten fordi det ikke er utviklet godkjent utstyr, eller fordi godkjent utstyr er uegnet å bruke, og bruken ikke er av unntaksvis karakter.

Søknad om dispensasjon skal fremsettes skriftlig. Dispensasjonssøknadene gjelder i all hovedsak mobilkran med tilhørende personkurver, men det søkes også om dispensasjon for kranbiler og tårnkraner.

Forutsetningen for at dispensasjon skal kunne gis, er at hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, ikke blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må det foretas en interesseavveining der fordelene ved tiltaket må vurderes opp mot ulempene. Det må foreligge en klar overvekt av hensyn som taler for dispensasjon. Det innebærer at det normalt ikke vil være anledning til å gi dispensasjon når hensynene bak bestemmelsen det søkes dispensasjon fra, fortsatt gjør seg gjeldende med styrke.

Reglene angir tydelige avveininger av hvilke hensyn som skal tillegges vekt, og hvilke krav som stilles til selve vurderingen og vektingen av de ulike interesser i saken. Det er videre slik at vurderingen av om vilkårene er oppfylt beror på et fritt skjønn, jf. «kan». Der er ingen som har krav på å få dispensasjon, og det skal ikke være kurant å fravike krav om bruk av forskriftsmessig utstyr for løft av personer.

Arbeidstilsynet kan fastsette vilkår for dispensasjon. Dispensasjon kan bare gis for et begrenset tidsrom, og praksis har vært at disse gis på inntil ett år.

Hvilke virksomheter har søkt om dispensasjon?

Det er i snitt kun ca. 20 unike søkere i perioden 2018-2023, da noen virksomheter leverer opptil flere søknader (en søknad per geografisk område/avdeling) i løpet av året. Av de som har fått innvilget dispensasjon, er det noen få (ca. 3-4) større tjenesteleverandører av krantjenester som står for den største delen av den totale mengden arbeidsutstyr (ofte flere hundre ulike arbeidsutstyr/kurv) som omfattes av søknadene. Det vil si at dispensasjonen gjelder for «sporadiske oppdrag» knyttet til daglig drift med ulike kombinasjoner av en rekke krantyper og personkurver.

Utenom de få større tjenesteleverandørene, er det en rekke andre virksomheter som har fått dispensasjon, som vil bli berørt av denne mulige innskrenkingen. Søknadene fra disse virksomhetene omhandler som regel kun dispensasjon for noen få mobilkraner og kurver.

Utvikling av forskriftsmessig utstyr

Utviklingen med løft av personer har medført at enkelte kraner rager godt over 100 meter over bakken. Dispensasjon er gitt der det har vist seg å foreligge godkjent utstyr og for bruk i daglig drift.

I 2008 ble en rekke type utstyr som er beregnet til løft av personer utviklet, som utstyr for fjellrensk, hjullaster og kurv, lastebilkran og kurv, samt godkjent utstyr for mobilkran og traverskran. Den gang var det vanskelig å få utviklet godkjent utstyr for tårnkran og kurv.

For truck og kurv vil typiske situasjoner der dette utstyret er i bruk være lagerarbeid og for eksempel arbeid i høyden i haller og på utside av bygg, for eksempel ved malearbeider, men også ved oppføring av nye bygg. Teleskoptruck og kurv brukes vanligvis ved arbeid på bygge- og anleggsplass, vasking av vinduer oppe på bygg, generelt vedlikeholdsarbeid på en del høye bygg, fjellsikringsarbeid med mer, mens lastebilkran med kurv brukes ved skifte av lyspærer i gatelys, til arbeid på el-nett osv.

Mobilkran med kurv benyttes ved arbeid på bygge- og anleggsplasser hvor det løftes over og bak en hindring, ved arbeid i kraftstasjoner, vasking av vinduer høyt oppe i bygg, generelt vedlikeholdsarbeid på en del høye bygg med mer. Tårnkran brukes typisk på bygge- og anleggsplasser hvor det løftes over og bak en hindring. Traverskran med kurv brukes ved arbeid på skipsverft og inne i bygninger hvor det er montert slike kraner (verkstedhaller med mer). Portalkran og kaikran, begge med kurv, brukes typisk ved arbeid på skipsverft/havner.

I perioden 2008 til 2010 ble det utviklet en rekke forskriftsmessig utstyr. Av dokumentasjon (2010) fremgår at følgende utstyr er utviklet og i samsvar med regelverket:

• Hjullaster med kurv – Volvo har syv modeller av hjullastere. Det er utviklet kurv til disse modellene.
• Lastebilkran med kurv – Hiab har tre kranmodeller med kurv som er bygd i samsvar med harmoniserte standarder. Det utvikles fortløpende kurv til andre lastebilkraner fra Hiab. HMF har en lastebilkran og kurv utviklet i samsvar med harmonisert standard. Palfinger var den gang også i ferd med å få utviklet godkjent utstyr.
• Mobilkran med kurv – Arbeidstilsynet er kjent med at Grove arbeider med å utvikle en mobilkran og kurv i samsvar med harmonisert standard. Mesta, Liebherr, Stangeland kran og AMV har i samarbeid utviklet en mobilkran med personkurv for bruk ved fjellsikringsarbeid. Denne er typeprøvd av et teknisk kontrollorgan.
• Teleskoptruck med kurv – Manitou og Merlo har utviklet en modell i samsvar med harmonisert standard.
• Traverskran og kurv – Demanor har utviklet en typeprøvd traverskran med kurv.
• Det er utviklet en Liebherr havnekran med kurv for personløft.

Det er nå (2023) godkjent utstyr for personløft på markedet for samtlige krankategorier; lastebilkran, fjellrensk, mobilkran, traverskran samt tårnkran og havnekran. Mangel på godkjent utstyr er dermed ikke lenger en utfordring.

Til forskjell fra tidligere fremgår det i dag klart av bruksanvisningen om arbeidsutstyr er godkjent for bruk til løft av personer eller ikke. Ved utstedelse av dispensasjon går etaten ut over produsentens risikovurdering.

Ulykker mv.

Arbeid i høyden innebærer en særlig alvorlig risiko for arbeidstakernes helse og sikkerhet, især når det gjelder fall fra høyder og andre alvorlige arbeidsulykker, som står for en stor andel av alle ulykker, særlig dødsulykker.

Da det kun er dødsulykker som blir registrert, så er antallet nestenulykker underrapportert. Etaten er imidlertid kjent med i alle fall èn nestenulykke i 2023. I nevnte tilfelle var det to personer som ble løftet på over en silo. Grunnet feil falt begge ut av kurven, men ble reddet av sikkerhetssele.

Petroleumstilsynets praksis på området

Petroleumstilsynet, som håndhever det samme regelverket bare på et annet ansvarsområde, ikke har hatt samme tilnærming til bruk av dispensasjon for bruk av ikke-forskriftsmessig arbeidsutstyr til personløft, noe som har medført at tilsvarende like saker har blitt behandlet ulikt.

Det er inntatt både i TOF og AF at personer skal kun løftes av utstyr som er godkjent for personløft. Det samme inngår i NORSOK R-003N og R-005N.

Konsekvensen av en eventuell praksisendring vil medføre at Arbeidstilsynet nå vil praktisere unntaksvis løft er helt i linje med hvordan Petroleumstilsynet har praktisert dette på landanlegg. Landanleggene gikk til anskaffelse av utstyr som var godkjent til løfting av personer omkring 2016.

I etterkant av fremlegg i Regelverksforum har Petroleumstilsynet uttrykt støtte til Arbeidstilsynets foreslåtte praksisendring knyttet til dispensasjon for bruk av ikke-forskriftsmessig utstyr til personløft.

5. Arbeidsutstyrsdirektivets rekkevidde for løft av personer – særlig om unntaksvise løft

Arbeidsutstyrsdirektivet er et minimumsdirektiv, og setter minstekrav for bruk av arbeidsutstyr, herunder løft av personer. Overholdelse av minstekravene som er utformet for å sikre et høyere nivå for helse og sikkerhet i forbindelse med bruken av arbeidsutstyr, er vesentlig for å ivareta arbeidstakernes helse og sikkerhet.

Forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse er en målsetting som ikke bør underordnes rent økonomiske hensyn, jf. fortalens punkt 7.

Arbeidsutstyrsdirektivet oppstiller generelle plikter for arbeidsgiver (art. 3), regler for arbeidsutstyr (art. 4), regler knyttet til kontroll av arbeidsutstyr, arbeidsutstyr som medfører spesiell risiko mv.

De nærmere krav for løft av personer fremgår av direktivets vedlegg II – bestemmelser om bruk av arbeidsutstyr. Utgangspunktet etter punkt 3.1.2 er at personer skal løftes bare ved hjelp av arbeidsutstyr og tilbehør beregnet på dette formål.

I direktivets vedlegg II, punkt 3.1.2, første ledd fremgår følgende; «Personer skal kun løftes ved hjelp av arbeidsutstyr og tilbehør beregnet på dette formål.»

Bestemmelsens annet ledd sier videre:

«Med forbehold for artikkel 5 i direktiv 89/391/EØF kan arbeidsutstyr som ikke er særskilt utformet med henblikk på å løfte personer, unntaksvis brukes til dette formål, forutsatt at det er truffet egnede tiltak for å sørge for sikkerheten i samsvar med nasjonal lovgivning og/eller praksis som fastsetter egnet overvåking.»

Bestemmelsens tredje ledd er en presisering av annet ledd og sier:

«Mens arbeidstakere befinner seg på arbeidsutstyr beregnet på løfting av last, skal betjeningsstedet hele tiden være bemannet. Arbeidstakere som løftes, skal ha pålitelig kommunikasjonsmidler til rådighet. I en nødssituasjon skal det være mulig å evakuere arbeidstakerne.»

Hovedregelen er dermed at løft av personer skal skje med godkjent utstyr, men at personer unntaksvis («exceptionally») kan løftes med utstyr ikke beregnet for dette formål.

Vurdering av definisjonen unntaksvis var oppe til behandling i Marchex working group on «Workout the meaning and limits of the word exceptionally», hvor det ble vist til at;

«this means an acceptable use may be where emergency or unplanned action is needed to deal with risk or where occasional use for non-production process is needed and it is clearly uneconomic or risky to use other methods».

Dette samsvarer med en vanlig språklig forståelse av begrepet «unntaksvis». Med unntaksvis må forstås at det skjer sjeldent og ikke ligger innenfor det planlagte, rutinemessige arbeidet i virksomheten. Løft i forbindelse med daglig drift mv. faller dermed utenfor.

Foruten adgangen til unntaksvise løft, foreligger det ingen ytterligere adgang til unntak. Det vil si at direktivet setter en nedre ramme for når utstyr som ikke er godkjent for personløft kan brukes.

6. Arbeidstilsynets vurdering

Arbeidstilsynets oppgave er å ivareta sikkerheten til arbeidstakerne. Etaten har hatt en gjennomgang av gjeldende praksis med innvilgelse av dispensasjoner for ikke-forskriftsmessige løft av personer. Det har vist seg at det ikke er samsvar mellom regelverket og gjeldende dispensasjonspraksis, og flere ulike alternative løsninger er vurdert for endring av gjeldende praksis.

Null-alternativet er å beholde dagens ordning. Praksisen er EØS-stridig, og vil ikke endre foreliggende problemstillinger. Alternativ 1 er å avslutte bruk av dispensasjonsbestemmelsen, samt utvide § 18-8 for adgang til bruk av ikke-forskriftsmessig utstyr for personløft. En utvidelse av unntak fra hovedregelen er det ikke åpning for, og alternativet vil dermed ikke kunne fremmes. Alternativ 2 er å avslutte gjeldende praksis, men beholde dispensasjonsbestemmelsen. Selv om det ikke vil gis dispensasjon for foreliggende tilfeller vil dispensasjon kunne være relevant for andre bestemmelser. Ut fra en konkret helhetsvurdering taler de beste grunner for alternativ 2.

Den gjeldende, utvidede praksisen, fører til en utvanning av hovedregelen om at løft av personer skal utføres med godkjent utstyr. Utstedelsene er blant annet gitt over tillatt minstekrav, samt i tilfeller hvor det foreligger godkjent arbeidsutstyr på markedet.

Arbeidstilsynet har vurdert gjeldende dispensasjonsordning opp mot regelverket, og kommer til at den vide dispensasjonspraksis strider mot både nasjonal rett og EØS-retten, og dermed ikke kan videreføres. Saken er fremlagt for EØS-ansvarlig i Justis- og beredskapsdepartementets Lovavdeling, som støtter en slik forståelse av regelverket.

I tillegg til det rent juridiske, vises det også til at det nå finnes godkjent utstyr for alle utstyrskategorier, og den tidligere begrunnelsen for innvilgelse av dispensasjon, nemlig at det ikke foreligger forskriftsmessig utstyr, bortfaller.

Ved å bruke forskriftsmessig utstyr, som enten eksisterer i dag eller som vil bli utviklet, vil slike arbeidsoperasjoner gjennomføres betydelig sikrere enn i dag og i samsvar med gjeldende regelverk. Dersom forskriftsmessig utstyr ikke etterspørres, vil utviklingen stoppe opp. Løft av personer vil dermed fortsette å foregå med ikke-forskriftsmessig utstyr, som er farligere. Endring av dispensasjonspraksis vil dermed i praksis bety at virksomheten må jobbe aktivt for å fremskaffe slikt utstyr, enten ved å etterspørre eller utvikle selv. Utvikling av slikt utstyr for den enkelte vil for mange være strengt og byrdefullt. Derimot vil det å etterspørre, legge inn bestilling på eller lignende være noe som alle kan gjøre – også små og mellomstore bedrifter.

Når personer skal løftes med truck, hjullaster, kran eller lignende er det blant annet viktig at det brukes en solid plattform (personkurv) som er bygget til dette formålet og som er sikret med rekkverk eller lignende. Det er også viktig at betjeningsinnretningene og styresystemer er konstruert slik at plattformen ikke kommer i utilsiktet bevegelse og fall.

Det fremheves videre at Petroleumstilsynet, som er ansvarlig myndighet etter samme forskrift, har praktisert regelverket slik Arbeidstilsynet nå legger opp til. Praksisendring medfører således en bedre konsistens i oppfølgingen av praksis på området, på tvers av de respektive etaters ansvarsområde.

I forlengelsen av arbeidet med dispensasjonsbestemmelsen, anså etaten det også som viktig med en presisering av hva som ligger i begrepet «unntaksvise løft». Hva som er ment beskrives i forskriftskommentaren til bestemmelsen, og her oppstilles også tilleggsvilkår for unntaksvise løft. Kommentarene til forskriften er ikke juridisk bindende, men brukes som vilkår med hensyn til hvilke tilfeller som anses omfattet. Ut fra klarhetshensyn og forutberegnelighetshensyn foreslås tilleggsvilkårene i forskriftskommentaren inntatt i § 18-8 annet ledd, for å dermed gis forskrifts rang. For unntaksvise løft forutsettes at det gjennomføres egnede sikkerhetstiltak.

7. Særlig om overgangsordning

Arbeidstilsynet ser at det i slike omstillingsperioder kan oppstå uheldige situasjoner som kan føre til vansker for virksomhetene, og at disse trenger en viss tid til å områ seg og får reell tid til å anskaffe godkjent utstyr. For å sikre forutberegnelighet for de som allerede har dispensasjon foreslås at disse gis adgang til å utføre løft i tråd med dispensasjonen så lenge dispensasjonsperioden varer. Virksomhetene gis således tid til å anskaffe nytt utstyr.

8. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene vil i all hovedsak ramme de virksomhetene som allerede har fått innvilget bruk av ikke forskriftsmessig arbeidsutstyr i henhold til dispensasjonshjemmelen.

Ved flere anledninger har Arbeidstilsynet etterspurt nærmere informasjon knyttet til økonomiske og administrative konsekvenser for bransjen ved en eventuell endring i dispensasjonspraksis. Grunnet manglende tilbakemelding, har Arbeidstilsynet foretatt en egen analyse, utført av samfunnsøkonom. I det følgende gis en gjennomgang av hovedfunnene.

Økonomiske konsekvenser

Utenom de få større tjenesteleverandørene, som har søkt om en rekke kraner og kurver, er det en rekke andre virksomheter som har fått dispensasjon, som vil bli berørt av innskrenkingen. Søknadene fra disse virksomhetene omhandler som regel kun dispensasjon for noen få mobilkraner og kurver. Av disse virksomhetene er det rimelig å anta at de små og mellomstore trolig vil rammes mest av en innskrenkning grunnet lavere fortjenestemarginer.

Tjenesteleverandørenes kundemasse kommer også indirekte til å bli berørt av innskrenkingen. Denne gruppen har Arbeidstilsynet per i dag ikke noen god oversikt over.

Per dags dato er godkjent arbeidsutstyr dyrere enn tilsvarende ikke forskriftsmessig utstyr. Endret dispensasjonspraksis kan føre til en økning i priser på godkjent utstyr for forbrukere på kort sikt, på grunn av det midlertidige gapet som vil oppstå mellom tilbud og etterspørsel. Markeder med varer eller tjenester med høye priser og stor etterspørsel tiltrekker seg ofte nye tilbydere. En varig økning i etterspørsel vil på denne måten kunne føre til et økt tilbud, og på lang sikt også lavere priser for forbrukere hvis konkurransenivået også øker. På denne måten kan en forventning om en høy pris i fremtiden til slutt føre til en lavere pris.

For behovet knyttet til de aller mest avanserte personløfteoperasjonene, kan vi anta at innskrenkingen vil kunne medføre en økonomisk eller administrativ merkostnad for noen forbrukere helt i starten. Selv om personløftere isolert sett kan være billigere enn mange krantyper, vil merkostnader kunne komme av å måtte skaffe begge deler til et og samme oppdrag (fordi oppdraget krever både personløft og løft av andre gjenstander), i tillegg til eventuelle forsinkelser grunnet ekstra planlegging. Det vil nok også være de små og mellomstore bedriftene som kan rammes hardest grunnet lavere fortjenestemarginer. Men faktumet at det allerede finnes godkjente alternativer for de mer avanserte personløfteoperasjonene, begrenser denne merkostnaden på lang sikt. Hvis derimot egnet godkjent utstyr hadde måtte utvikles, ville det tatt noe lengre tid og føre til en større merkostnad for enkelte forbrukere. Uansett, vil både tilgjengelighet og prisen på godkjente alternative i markedet trolig bedre seg i takt med etterspørselen på lang sikt.

For det offentlige antas endring i dispensasjonspraksisen å medføre reduksjon i antall søknader, og dermed besparelser ifm. søknadsbehandling.

Det påpekes at arbeidsutstyrsdirektivets fortale viser til at forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse er en målsetting som ikke bør underordnes rent økonomiske hensyn.

Administrative konsekvenser

Konsekvensen for de virksomheter som til nå har søkt dispensasjoner er at disse ikke lenger vil måtte søke, og dermed sparer tid og ressurser knyttet til søknadsprosessen.

For det offentlige vil innskrenkningen i praksis føre til en vesentlig reduksjon i antallet søknader, og tid som har vært brukt til saksbehandling av dispensasjonssøknader frigjøres til andre oppgaver.

Foruten selve prosessen for kodifisering av endring i forskrift om utførelse av arbeid § 18-8 annet ledd, antas endringen ikke å medføre vesentlige administrative konsekvenser.

9. Forslag til endringer i forskrift om utførelse av arbeid

Basert på foreliggende gjennomgang foreslår Arbeidstilsynet følgende endring i forskrift om utførelse av arbeid § 18-8 annet ledd:

Unntaksvis kan et arbeidsutstyr som ikke er beregnet til å løfte personer, brukes til dette formålet. Det forutsettes at løftet innebærer liten fare, er av kortvarig karakter, og gjelder ukompliserte arbeidsoppgaver. Når arbeidstakeren befinner seg på et slikt arbeidsutstyr, skal betjeningsstedet hele tiden være bemannet. Arbeidstakeren som løftes skal ha et driftssikkert kommunikasjonsmiddel til disposisjon og kunne evakueres på en sikker måte.