Podkast

(musikk)

INTRO: Du hører på Arbeidslyst en podkast fra Arbeidstilsynet.

(klassisk musikk i bakgrunnen)

ELIN: I et arbeidsmiljø ikke så langt tilbake i historien var det ikke uvanlig at små barn ble kastet opp i taket og ble knust mot det.

I dette arbeidsmiljøet var det altså regnet som helt greit at små barn jobbet og at de som en direkte konsekvens av arbeidet ble sittende fast i et roterende band som drev maskinen de jobbet med, og altså ble slynget opp i taket og døde. Etter en stund var det faktisk noen som reagerte på barnas skjebne og ville gjøre noe med arbeidssituasjonen.

Da ble en lege hentet inn for å se på saken. Legen var helt enig i at det var unødvendig å knuse barn, så han foreslo en løsning. Hva om vi øker takhøyden i fabrikken? Da kommer jo barna til å slynges opp på en måte som gjør at de kan lande uten å miste livet, og da kan de jo fortsette å jobbe.

Og der hadde man et tiltak for å begrense skadevirkningene når ulykken først var ute, høres det umenneskelig og urimelig ut for dere som hører på? Helt sikkert, men sånn tenkte de faktisk i en tekstilfabrikk på slutten av syttenhundretallet.

Jeg heter Elin Solvang. Velkommen til deg, Monica Seem, du er avdelingsdirektør i Arbeidstilsynet i avdeling for arbeidsmiljø og regelverk.

Hvordan kommer vi oss egentlig herfra med barna i tekstilindustrien til å ha et av verdens tryggeste arbeidsliv?

MONICA: Det har jo skjedd veldig mye på 150 år, heldigvis. Så det er jo store forskjeller på den gangen da, og sånn som vi har det i dag. Og det er veldig mye man kan svare på et såpass stort spørsmål. Men det er klart vi har noen milepæler i utviklingen i Norge som har underbygd at vi har den arbeidsmiljøtilstanden vi har i dag.

Når vi kikker på dette eksemplet fra tekstilindustrien, så er jo det fra attenhundretallet fra England og barnearbeid. Men vi hadde og de samme forholdene i Norge, i fabrikker, i gruver og så videre.

Og den første milepælen i norsk sammenheng var da regjeringen valgte å etablere fabrikktilsynsloven og etablere fabrikktilsynet.

ELIN: Og det har vært forløperen til Arbeidstilsynet?

MONICA: Det er helt riktig, og med det så fikk de som jobbet i fabrikkene et vern. Men det var ikke vern for alle de andre. Det kom først på plass i 1936 med etableringen av arbeidervernloven. Da fikk, med noen unntak, de fleste som jobbet på fastlandet et vern gjennom denne loven. Da fikk man rett til ferie og vern mot usaklig oppsigelse.

Denne loven ble revidert i 1956 hvor det da ble stilt krav om verneombud og verneutvalg som man kalte det.

Noe av det som kjennetegner ulykkesforebyggingen i Norge i perioden fra 1900 og fram til 1960 var at det var veldig mye fokus på individene, og det at folk gjorde feil, og at det var dette som var årsaken til ulykkene. Det var veldig lite fokus på systemene som folk jobbet under, og at det var organisatoriske årsaker til at ulykkene skjedde.

Men så var det en viktig tredje milepæl da som vi kan trekke fram, og det var jo når man etablerte arbeidsmiljøloven i 1977. Og med den startet en ny epoke i arbeidsmiljøarbeidet.

Da begynte man å se på helheten i arbeidsmiljøarbeidet. Oppmerksomheten vår trekker seg litt bort fra fokus på individene og det å identifisere hvem sin skyld ting var og mer over til system og organisatoriske årsaker.

Folk sin helse var viktigere enn bedriftene sin økonomi, og skulle prioriteres over det, Det var en tro på at man kunne skape et arbeidsmiljø ut ifra arbeidstakerne sitt behov. Så psykososialt arbeidsmiljø kom på dagsorden med arbeidsmiljøloven av 1977 sammen med perspektivet om at jobben skal tilpasses personen og ikke omvendt.

Og når vi snakker om historien fram til i dag, så må vi heller ikke glemme å nevne partssamarbeidet som har vært et viktig bidrag. Helt siden hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet ble etablert på trettitallet, så har partssamarbeidet i Norge vært viktig for utviklingen av norsk arbeidsliv. Og også viktig for utviklingen av arbeidsmiljøarbeid og ulykkesforebygging, altså den norske modellen som vi kaller den, hvor tillit, samarbeid og konsensus mellom partene i sentrale veivalg har bidratt til at vi har en av verdens beste arbeidsmiljøtilstander i dag.

ELIN: Takk, Monica for historie gjennomgangen så lurer vi rett og slett. På de siste fem årene har etthundre og 43 mennesker mistet livet på jobb i arbeidslivet på land i Norge og NAV får innrapportert at 22.000 skader seg på jobb hvert år. Hvorfor er ikke det tallet null?

MONICA: Det vi har sett, det er jo at antallet dødsulykker for eksempel har gått veldig nedover de siste 60-70 årene, så det er en kurve her som gjør at ting peker i riktig retning. Samtidig så har ikke denne nedgangen fortsatt på samme måten fra 2000-tallet og fram til i dag.

Det er mange årsaker til at vi ikke blir kvitt alle ulykker. Blant annet er det én faktor som har påvirket norsk arbeidsliv ganske mye, og det er at vi får mange utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge for å jobbe.

Med EU-utvidelsen i 2004, så kom veldig mange fra Øst-Europa hit, og det førte med seg noen nye risikofaktorer. Vi har jo sett at utenlandske arbeidstakere har en større risiko både for å bli skadd og dø på jobb sammenlignet med norske arbeidstakere.

Det er også en faktor at arbeidslivet endrer seg, og det er nye måter å organisere arbeid på, ta eksempelvis i bygg- og anleggsnæringen: På en stor byggeplass i dag for eksempel, så har du ganske mange og lange kontraktskjeder, eller du har lange kontraktkjeder med mange ledd.

Du har en byggherre, du har en hovedentreprenør som har tatt på seg oppdraget, men denne hovedentreprenøren har igjen ofte mange firmaer som man leier inn for å gjøre enkelte deler av oppdraget, som å levere noen tjenester eller bidra med enkelte deler av et bygg. Slik at du ofte får lange kjeder, og det ser vi jo i produksjonsvirksomheter i dag. Det er flere ledd enn det har vært før.

Altså, det er flere virksomheter som spesialiserer seg på enkelte deler, og så blir leveransen en helhet gjennom at mange bidrar med sitt. Dette fører til at det er flere som er nødt til å koordinere seg for at arbeidet skal gå som planlagt. Og når vi ser på ansvaret for HMS, så er det en fare for at det kan bli uklart, eller at det verste kan falle kan pulveriseres ved at man deler det på flere.

Det vi ser når vi følger opp særlig dødsulykkene som har skjedd i norsk arbeidsliv, det er jo at årsakene til ulykkene er kjente risikofaktorer. Det er risikofaktorer som man kunne ha forberedt seg på, altså det er ulykker som kunne ha vært unngått hvis man har jobbet bedre forebyggende.

ELIN: Hvordan skjer de fleste ulykkene?

MONICA: Når det gjelder ulykker som fører til alvorlige skader og dødsfall, så er det noen næringer som peker seg ut, og som topper statistikken. Det er jordbruk, det er industri, det er transport og lagring, og det er bygg og anlegg.

Ulykkestypene som peker seg ut er fallulykker, altså at arbeidstakerne faller ned i forbindelse med arbeid i høyden. Men også ulykker der arbeidstakerne blir klemt eller fanget, altså at man ikke får til å komme seg unna, at man blir truffet av gjenstander får støt, eller at man blir stukket eller kuttet av skarpe eller spisse gjenstander.

I 2020 utga vi en rapport der vi gjorde analyse på dødsulykkene, og den analysen viste blant annet at mange dødsulykker skjer i tilknytting til avvikssituasjoner eller arbeidsoperasjoner som man sjelden utfører.

Et typisk eksempel på det er at en maskin stopper opp fordi noe setter seg fast eller kiler seg fast. Og så skjer noe uforberedt, og maskinen må repareres, altså det blir et uplanlagt vedlikehold. Man må kanskje inn i maskinen og hente ut noe som sitter fast.

I sånne tilfeller er det veldig viktig at man stanser all kraft som tilfører denne maskinen sånn at den ikke kan starte opp mens man holder på med reparasjonene. Og det er viktig at virksomhetene har på plass et godt lås- og merkesystem, eksempelvis.

(musikk)

ELIN: Og så for en fagforeningsleder er det tungt å ta innover seg tallene på døde og skadde i det norske arbeidslivet. Kristian Tangen er regionleder i LO i Trøndelag. Han liker ikke statistikken.

KRISTIAN: Det tenker jeg er et skremmende høyt tall, som er alt, alt for stort. Vi vet også at det er en del mørketall som kommer i tillegg. Det skal være trygt å gå på jobb i Norge og i enkelte bransjer, så kan vi ikke si at det er trygt nok.

ELIN: Hva er det som må gjøres, tenker du?

KRISTIAN: Nei, det er jo på den enkelte arbeidsplass at det er viktig at man har et godt samarbeid med våre tillitsvalgte og verneombudene sammen, så at man kan jobbe med tematikken på en systematisk og god måte. Men arbeidsgiverne må også ta sitt ansvar her.

Vi vet at det er store forskjeller ute der, men i deler av arbeidslivet så har de vist en kultur som ikke er god nok, og da må man jobbe mer systematisk og bedre for at vi får ned tallene. Vi skal egentlig ikke ha noen dødsfall i arbeidslivet i det hele tatt.

ELIN: En nullvisjon, altså?

KRISTIAN: Absolutt, det er jo dit vi skal strekke oss. Og vi må jo spørre oss om vi har jobbet godt nok med det når du refererer til så høye tall som du gjør.

Det er vanskelig å ha en klar fasit, men uansett så tror jeg nok at vi må konkludere med at vi ikke har jobbet godt nok med dette.

Jeg tror at det er det velorganiserte arbeidslivet som kanskje den beste medisinen. Og det samarbeidet som vi har utviklet i norsk arbeidsliv over mange, mange år. Det er dette som kan gi oss best resultater for å få ned tallene.

ELIN: Direktøren her i Arbeidstilsynet, Trude Vollheim, har selv personlig erfaring med arbeidsulykker. Faren hennes ble hardt skadd i en arbeidsulykke for noen år siden.

(musikk)

TRUDE: Ja, han var ute på båten sin, heldigvis ganske nært hjemme. Og denne dagen så var tilfeldigvis min bror med. Han hadde etter hvert gått over til å være alene og jobbe alene om bord.

På en båt, som det ofte også er på fastlandet i for eksempel landbruk eller i industrien, så er det store maskiner, og det er kraftige maskiner.

Det var regn, og han hadde på seg en regnjakke. Han skulle bøye seg over for å stanse en maskin som trekker opp garnene. Snoren fra regnjakken hektet seg fast i det som vi kaller for spillet, altså den som trekker opp garnene. Denne er direkte knyttet til motoren i båten, maskinen. Og før broren min klarte å se hva som skjedde, så var faren min da løftet opp og klemt sånn i nakken at han ble lam i fra hodet og ned.

ELIN: Takk til deg, Trude for at du deler med oss. Hvordan tenker du at vi kan få ned tallet på ulykker?

TRUDE: Det handler jo om å sette det på dagsordenen, altså det å lage gode rutiner, gode sikkerhetsvurderinger og risikovurderinger.

Det kan du gjøre, og ta det opp som tema med din ansatte. Vis at du går foran som et godt eksempel og at dette betyr noe. Vær oppsøkende ledelse.

På en byggeplass, for eksempel, så vet vi vet jo at det er de seriøse som jobber godt. De er ofte ute på byggeplassen og sjekker at de faktisk etterlever det de har bestemt som skal være sikkerhetsvilkårene på plassen.

Jeg tror det er mange ting du må tenke på for å få det til å leve og få en levende sikkerhetskultur der sikkerhet og ivaretakelse av arbeidstakerne står i fokus.

(musikk)

ELIN: I stiftelsen Sikkerhet og samarbeid i bygg og anlegg forplikter virksomhetene som deltar seg til forebygging. Styreleder Kenneth Kennedy har også ledende roller innen HMS og kvalitet i Skanska, og lang erfaring fra bransjen. Gjennom veiledere, kurs og deling av erfaringer, både ved ulykker og i forebyggingsarbeidet, lærer de av hverandre.

KENNETH: Ja, det gjør at vi får for det første, helt i bunnen, en veileder, en felles forståelse på alle sider av bordet av hvordan vi kan gjøre det på best mulig måte. Og samtidig, når ting har gått galt, så samler vi læringene, læringen av hendelser fra hele bransjen, og legger ut på et felles oppslagsverk som alle kan gå inn og se på

ELIN: Og du har fått gode tilbakemeldinger på at dette virker.

KENNETH: Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger på at det det funker og at det brukes. Vi ser også på hvor mange som er inne på nettstedet og sed på ting, henter ting, blar fram ting, og stadig blir det veldig mye bedre. Så det er litt sånn logaritmisk, når noen begynner, så ser du og hører om det, så blir det mer og mer og mer.

ELIN: Og så har du en ledende rolle i Skanska, som er en stor virksomhet. Hvordan jobber dere med å forebygge ulykker?

KENNETH: Vi har et stort fokus tilbake igjen på å lære av tidligere hendelser, men risikohåndtering er nøkkelen på alt det vi gjør. Vi ser risikoen og identifiserer risikoen. Hva kan vi gjøre med den?

Vi jobber konsekvent etter prinsippet fjern, begrens og beskytt. Kan vi fjerne risikoen, kan vi begrense den, eller hvordan beskytter vi oss mot den?

Og så prøver vi på at alt det vi gjør av sikring, at vi får gjort det kollektivt. Vi prøver å unngå alle personlige sikringstiltak. Det hender det må til, men i utgangspunktet så ønsker vi at alt skal være kollektivt, å sikre alle samtidig.

ELIN: Hvordan har du selv opplevd å håndtere alvorlige ulykker?

KENNETH: Ja, nå har jeg vært med i noen år i gamet og har beklagelig vært med på tre fatale ulykker. Det å stå i det, er med og gransker det, og se hva det gjør med de rundt i organisasjonen og ikke minst de etterlatte. Det er så tøft at det er ingen som vil eller ønsker. Derfor bruker vi fokuset på alt vi kan gjøre for å unngå en ulykke, det gjøres.

(musikk)

ELIN: Nå har vi hørt om noen tragiske skjebner, Monica Seem, hvor ligger egentlig hovedansvaret og løsningen for at alle skal komme seg trygt hjem fra jobb?

MONICA: Arbeidsgiver har hovedansvaret for at sikkerheten for ansatte er ivaretatt mens de er på jobb. Det er arbeidsgiver som bestemmer hvordan arbeidet organiseres og gjennomføres i virksomheten, og det er arbeidsgiver som har ansvaret for at de ansatte får den opplæringen som er nødvendig for at de kan gjøre jobben sin på en trygg måte.

Men arbeidsgiver er jo ikke alene i dette, for arbeidstakerne har også ansvar for å medvirke til eget arbeidsmiljø og blant annet si ifra dersom rutiner og prosedyrer ikke følges.

Og det er at ansatte melder ifra hvis det oppstår avvik, og at man bidrar til forbedringsarbeid og forebygging, det er jo viktig hvis man skal unngå ulykker. Det er arbeidstakerne som har skoene på og som utfører jobben i praksis.

Og så er det jo sånn at vi på myndighetssiden, Arbeidstilsynet i dette tilfellet, vi har jo og ansvar for å utvikle lovverket i tråd med det som er den gjeldende samfunns- og teknologiutviklingen, og kontrollere at regelverket etterleves i virksomhetene og bidra til at virksomhetene får veiledning på hvordan regelverket skal forstås.

Arbeidslivet og risikoen i arbeidslivet er heller ikke konstant. Den utvikler seg hele tiden. Vi kvitter oss eller kraftig reduserer noen risikoer og ulykkestyper. Men så vil det komme nye til, for eksempel ved nye teknologier som tas i bruk, ved endring av måter å organisere og gjennomføre arbeid på.

Og derfor blir vi aldri ferdig med å forebygge ulykker i arbeidslivet. Det vil være et kontinuerlig arbeid, så her er vi mange som har en jobb å gjøre.

Sammen med partene i arbeidslivet så må også vi myndighetene bidra til å motivere virksomhetene til å gjøre den jobben som kreves for å lykkes med forebyggende arbeidsmiljøarbeid og ulykkesforebygging.

Dette er ikke noe quickfix. Dette er noe som man må følge opp over tid og ha innsats på over tid for å lykkes.

Det er også viktig å løfte fram de positive gevinstene dersom man lykkes, for det lønner seg både for arbeidstakerne i form av sparte helsekonsekvenser og bedre og tryggere arbeidsmiljø.

Men det lønner seg også for virksomhetene i form av unngått sykefravær og andre konsekvenser ved som oppstår ved ulykker. Og det lønner seg også for storsamfunnet i form av sparte utgifter til sykefravær og helsekostnader, for eksempel.

Så for å si det sånn, hvis man synes at det er dyrt og krevende å drive med ulykkesforebygging, så kan man snakke med en virksomhet der det har skjedd en alvorlig ulykke. For ulykker koster virkelig, både økonomisk, men også menneskelig.

(musikk)

OUTRO: Du har hørt på Arbeidslyst, en podkast fra Arbeidstilsynet.