Veiledningen ble sist utgitt i november 2002.
Denne elektroniske utgaven er korrigert for endringer som følge av ny arbeidsmiljølov fra 1. januar 2006 (kun henvisningsfeil).
Forskrift om vern mot eksponering for biologiske faktorer (bakterier, virus, sopp mm.) på arbeidsplassen, heretter kalt forskrift om biologiske faktorer, er laget for:
Forskriften understreker spesielt arbeidsgiverens ansvar for å sikre at dette blir gjort.
Veiledningen utdyper hvordan reglene i forskriften kan følges i praksis, men omtaler ikke alle bestemmelsene i forskriften. Veiledningen kan derfor ikke leses alene, men må alltid leses sammen med forskriften om biologiske faktorer. De paragrafer som blir nevnt i veiledningen, viser til paragrafer i forskriften.
Der veiledningen peker på en mulig løsning på et problemområde, kan også andre løsninger oppfylle forskriftens krav dersom sikkerheten er ivaretatt. Veiledningen gir imidlertid ikke svar på alle spørsmål som kan oppstå, og det kan derfor være nødvendig å innhente opplysninger hos for eksempel de ulike bransjeorganisasjonene, kommunale helsemyndigheter eller Arbeidstilsynet.
Forskrift om biologiske faktorer stiller krav om at arbeidstakerne i alle bransjer og alle yrker skal ha beskyttelse mot helseskade fra mikroorganismer og stoffer fra dem. Forskriften skal beskytte arbeidstakerne mot både allergi, giftvirkning og smitte fra biologiske faktorer.
Forskrift om biologiske faktorer er imidlertid ikke den eneste forskriften på området. Også andre lover og forskrifter omhandler dette temaet, blant annet smittevernloven med forskrifter fra Sosial- og helsedepartementet (referanse 1-14). Referansene er oppført bak i veiledningen, i kapittel ni. Regelverket fra Sosial- og helsedepartementet tar hovedsakelig sikte på å hindre at pasienter blir smittet, men har også regler om at helsepersonalet skal beskyttes mot smitte. Nasjonalt folkehelseinstitutt fører oversikt over hvilke smittsomme sykdommer som finnes, og gir veiledning og informasjon.
Arbeidsgivere som ikke selv har kunnskap om farer knyttet til arbeid med biologiske faktorer, må søke råd hos kompetent verne- og helsepersonale (VHP). Slikt verne- og helsepersonale finnes i bedriftshelsetjenestene (BHT). En kan også søke slik bistand hos andre kompetente personer.
Du kan henvende deg til Arbeidstilsynets regionskontor med spørsmål om biologiske faktorer. Se bakerst i veiledningen for å finne ditt distrikt.
I tillegg til Arbeidstilsynet har en rekke andre offentlige etater kompetanse på området:
Også andre institusjoner og konsulentfirmaer kan informere om biologiske faktorer samt påta seg oppdrag i forbindelse med kartlegging, risikovurdering, tiltak osv.
Når det gjelder identifisering av biologiske faktorer, kan dette gjøres av mikrobiologiske laboratorier. Det finnes også virksomheter som kan yte bistand i forbindelse med kartlegging mer generelt og for eksempel kartlegging av råte og mugg. Oversikt over relevante standarder gis av Norges Standardiseringsforbund.
Biologiske faktorer som forskriften omtaler, er mikroorganismer, cellekulturer og humane endoparasitter og komponenter (stoffer) fra mikroorganismer som kan forårsake helseskade hos mennesker (§ 3). Mikroorganismer er bakterier, virus, sopp og mikroskopiske parasitter (for eksempel malariaparasitter, amøber og trypanosomer).
Mikroorganismer finnes overalt. De fleste er ufarlige og nødvendige i naturens kretsløp. Mange mikroorganismer kan likevel gi helseskade som infeksjon, allergi eller giftvirkning. Dette er avhengig av:
I listen over klassifiserte virus i § 21 i forskriften, er ukonvensjonelle faktorer knyttet til overførbare spongioforme encefalopatier (prioner) oppført. Prioner er proteiner som ikke er levende i seg selv, men som på mange måter oppfører seg som om de var levende. Blant annet påvirker de normale proteiner slik at disse omdanner seg til unormale proteiner som likner på prionene. På en måte formerer altså prionene seg slik en levende mikroorganisme ville ha gjort.
Forskriften fastslår at reglene gjelder for alle virksomheter der arbeidstakerne kan bli eksponert (utsatt) for biologiske faktorer i forbindelse med arbeidet (§ 2). Dette betyr at forskriften gjelder ikke bare for laboratorier og industrielle prosesser hvor arbeidstakere håndterer biologiske faktorer, men også for arbeidsplasser der arbeidstakere tilfeldig kan bli eksponert for biologiske faktorer.
Forskriften om biologiske faktorer gjelder alle arbeidsplasser der arbeidstakerne
Forskriften gjelder dessuten for studenter og elever som har praktisk arbeid i forbindelse med utdanningen.
Det er altså mange forskjellige virksomheter som må vurdere risikoen for biologisk helsefare. De mest risikoutsatte bransjene er helsevesenet, laboratorier, landbruk, arbeid med dyr og fisk, næringsmiddelindustri, kloakk og avløp, renovasjon og sagbruk.
Vanlige problemer i en del av disse bransjene er beskrevet i kapittel åtte.
I forskriftens § 12 er industrielle prosesser omtalt. Med industrielle prosesser menes virksomhet der en bruker mikroorganismer i produksjonen. Mikroorganismer kan brukes til for eksempel å produsere proteiner, hormoner, enzymer, antibiotika, cellegift eller vaksine eller til å bryte ned avfall.
Når en person er blitt smittet, er en mikroorganisme kommet inn i kroppen og har begynt å formere seg der. De mikroorganismene som er spesielt farlige for mennesker, har evne til å overvinne kroppens forsvar, slik at en blir syk. Forskriften deler inn mikroorganismene i fire smitterisikogrupper etter deres evne til å forårsake infeksjonssykdom, hvor alvorlig sykdommen er, og faren for videre spredning. Mikroorganismer i smitterisikogruppe 4 er de farligste, og for disse finnes vanligvis ikke effektiv behandling.
Kroppens evne til å forsvare seg mot mikroorganismer varierer fra menneske til menneske. Denne forsvarsevnen svekkes ved sykdom, høy alder, alvorlige skader eller inntak av spesielle medisiner som nedsetter immunforsvaret. Dette betyr at enkelte arbeidstakere ikke bør arbeide med farlige mikroorganismer.
Vanlige smittekilder er:
For at infeksjonssykdom skal spre seg, må det være en smittekjede til stede. En smittekjede avhenger av:
Alt forebyggende arbeid mot smitte går ut på å bryte denne smittekjeden ved for eksempel å
Vernetiltak er nærmere omtalt i kapittel seks.
Mikroorganismer kan bli overført fra omgivelsene til en arbeidstaker på flere måter.
Overføring ved kontakt
Smitte kan skje ved direkte kontakt med en som har en smittsom sykdom. Mikroorganismer kan også spres ved dråpesmitte fra hoste eller nysing, eller ved sprut fra forskjellige arbeidsoperasjoner. Når mikroorganismer overføres med hendene fra for eksempel instrumenter, avfall og klær til et annet sted eller en annen person, kan andre arbeidstakere bli smittet (indirekte kontakt). Håndvask og ellers god hygiene i arbeidet er derfor helt avgjørende når det gjelder å bryte kontaktsmittekjeder.
Overføring gjennom luften
Vannet i de små dråpene fra en som hoster eller nyser, fordamper så raskt at mikroorganismene som er i dråpen, fortsetter å sveve fritt som dråpekjerner i luften. Disse dråpekjernene er så små og lette at de kan sveve i mange timer, og alle som puster dem inn, vil få mikroorganismene i seg. Forskjellige arbeidsoperasjoner vil også kunne lage skyer av små dråper (aerosoler). Dette kan skje ved for eksempel bruk av hurtiggående verktøy eller ved arbeidsprosesser som bobler opp, forstøver eller dusjer væsker utover. Dersom vi skal beskytte oss mot luftsmitte, må vi bruke tilstrekkelig godt åndedrettsvern.
Overføring fra mat, drikke og gjenstander
Smitte kan spres fra mat, drikke, sigaretter eller liknende. Sprøytespisser eller andre skarpe gjenstander som er forurenset, kan også være smittekilder dersom en stikker seg.
Overføring fra insekter og skadedyr
Insekter og dyr kan spre smittefarlige mikroorganismer. Flått ("skaubjønn") kan overføre mikroorganismer når de suger blod. Det samme kan malariamyggen. Rabies ("hundegalskap") overføres ved dyrebitt. Både fluer og smågnagere kan forurense matvarer med mikroorganismer.
Andre helsefarer
Biologiske faktorer kan være helseskadelige selv om de ikke forårsaker smittsomme sykdommer. Under spesielle forhold kan enkelte mikroorganismer danne giftstoffer (toksiner). Noen av disse er blant de kraftigste giftstoffene vi kjenner. Et eksempel er giften som bakterien Clostridium botulinum kan danne i rakefisk, hermetikk og annet. En arbeidstaker kan få i seg botulintoksin ved å håndtere noe som inneholder denne nervegiften, og overføre den til for eksempel matpakken. Noen av bakteriene i listen over biologiske faktorer i forskriftens § 21 har en anmerkning T, som betyr at de danner toksiner. Dette gjelder botulismebakterien, stivkrampebakterien, difteribakterien, dysenteribakterien (type 1) og toksiske E. coli-stammer. Andre bakterier kan også danne giftstoffer. Arbeidsgiveren må vurdere faren for dette under risikovurderingen.
Noen sopper kan også produsere gift. Disse giftstoffene kalles mykotoksiner. Enkelte sopper danner noen av de kraftigste kreftfremkallende stoffer vi kjenner. Et eksempel på dette er aflatoksin, som produseres av soppen Aspergillus flavus. Aflatoksin kan forekomme i korn, kornprodukter, nøtter, fôr og høy som er blitt lagret for varmt og fuktig. Kornbønder og arbeidstakere i dyrefôrproduksjon er derfor mest utsatt for aflatoksin. Dette kan føre til lungekreft og andre kreftformer ved inhalasjon, i tillegg til effekter på leveren og immunsystemet.
Endotoksin er giftige stoffer i celleveggen i gramnegative bakterier. Når disse bakteriene dør, sprekker de, og endotoksinene frigjøres. Endotoksinene forekommer innenfor jordbruk, skogbruk, fiskerier, kloakk og avløp, og industri som håndterer avfall, papir, tekstil, medisin og næringsmidler. De kan også finnes i metallindustrien i forstøvet skjære- og formolje. Endotoksiner kan gi reaksjoner i luftveiene og influensaliknende symptomer som feber og frysninger, tretthet, hodepine, kvalme og diaré. Det fins ingen norsk administrativ norm for endotoksiner, men i Nederland er det fastsatt en grenseverdi på 200 EU/m³ luft for en periode på åtte timer (EU betyr endotoksinenhet, og ett ng endotoksin tilsvarer omtrent 10 EU). Grenseverdien ble fastsatt etter at en ekspertkomité hadde anbefalt en helsebasert grenseverdi på 50 EU/m³ luft (dette tilsvarer omtrent fem ng/m³ luft) (referanse 15).
Bioaerosoler er støv som virvles opp ved arbeid med husdyr og husdyravfall, eller ved håndtering av annet biologisk materiale som høy, korn, organisk avfall og kloakk. Støvet består av en blanding av bakterier, virus, sopp og endotoksiner m.m. Dette kan gi både smittsomme infeksjoner, immunologiske reaksjoner, irritasjon og giftvirkninger. Øyekatarr som skyldes virus i støv fra fjærfe, er et eksempel på en slik infeksjon. De fleste bakteriene i bioaerosoler fører imidlertid ikke til infeksjoner, men til allergiske eller andre reaksjoner, som bronkitt, astma, allergisk betennelse i lungeblærene og influensaliknende symptomer. Temperatur og fuktighet avgjør hvilke mikroorganismer som forekommer. Vanligst er gramnegative bakterier og soppliknende bakterier (aktinomyceter).
Fuktighet med mugg og råtedannelse bør ikke finnes i noe arbeidslokale eller ventilasjonsanlegg. Det kan imidlertid oppstå vannskader eller andre forhold som kan gi grobunn for muggvekst. Sporer og giftstoffer fra muggsopp spres gjennom luften. Dette kan gi luftveissymptomer (allergi og astma), hodepine, nedsatt immunforsvar, tretthet og utmattelse. For å forebygge dette må en fjerne vekstgrunnlaget for muggsoppen ved å fjerne eventuelt infisert porøst materiale og desinfisere faste overflater. Det kan også være nødvendig å la være å bruke lokalene inntil skaden er utbedret.
Referanse 16, 17, 18.
Referansene er ført opp i kapittel 9.
Helseskader kan oppstå på enhver arbeidsplass, men mange kunne vært unngått dersom arbeidsgiveren på forhånd hadde tenkt gjennom hva som kan gå galt. For å forebygge at noen blir skadet eller syke på jobben, er det derfor viktig å gjøre en risikovurdering der en tenker seg hva som i verste fall kan gå galt, og hva som må gjøres for å hindre dette. Risikovurderingen er en del av en kontinuerlig prosess der de sentrale aktivitetene er kartlegging, planlegging og prioritering av tiltak, og kontroll av at tiltakene er gode nok.
Arbeidsgivere som ikke selv har kunnskap om farer knyttet til arbeid med biologiske faktorer, kan søke råd hos kompetent verne- og helsepersonale (VHP). Slikt verne- og helsepersonale finnes blant annet i bedriftshelsetjenestene (BHT). En kan også søke slik bistand hos andre kompetente personer. Arbeidsgiveren skal kunne dokumentere resultatene av risikovurderingen og de opplysningene den bygger på (§ 7). Dokumentasjonen er en del av virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll).
Med risiko menes sannsynligheten for at noe uønsket kan skje, og konsekvensene av dette. Farene som arbeidstakerne kan utsettes for i form av biologiske faktorer, er mikroorganismer, cellekulturer og endoparasitter eller stoffer fra mikroorganismene. Risikoen er sannsynligheten for at det kan oppstå helseskader etter eksponering for slike biologiske faktorer.
Risikovurdering er en av de viktigste aktivitetene i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet. Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften, referanse 19) beskriver en risikovurdering med tre spørsmål:
I det første spørsmålet ligger vurderingen av både sannsynlighet og konsekvens, mens de to neste handler om vurdering av tiltak.
Arbeidsgiveren skal vurdere om det kan være risiko for at arbeidstakerne utsettes for biologiske faktorer som kan medføre fare for deres helse og sikkerhet (§ 7). Det er svært viktig at arbeidstakerne deltar aktivt i kartleggingen og risikovurderingen, og de har plikt til å medvirke. Det er arbeidstakerne som best kjenner til hvordan arbeidet blir gjort, og hva som kan være risikofylt. Verneombudet skal være med i prosessen.
For å finne ut hva som kan gå galt når det gjelder biologiske faktorer i arbeidsmiljøet, må arbeidsgiveren gjøre en kartlegging der bestemmelse av eksponering er første skritt.
Arbeidsgiveren skal kartlegge eksponering på grunnlag av alle tilgjengelige opplysninger og bør i alle fall vurdere
Mikroorganismer er levende og kan formere seg raskt dersom de har gode vekstbetingelser, det vil si tilgang på næringsstoffer og vann. Dette innebærer at mengden mikroorganismer i arbeidsmiljøet kan forandre seg i løpet av kort tid. Risikoen for smitte kan være stor selv med små mengder levende mikroorganismer, av og til ved så små mengder at de ikke lar seg påvise. Både levende og døde mikroorganismer kan gi allergiske reaksjoner og giftvirkning, men for at man skal få disse effektene, må det som oftest større mengder til.
Det er ofte vanskelig å bestemme mengden av mikroorganismer på arbeidsplassen. Det kan være enklere å finne ut hvilke mikroorganismer som finnes. Påvisning av mikroorganismer gjøres av de mikrobiologiske laboratoriene.
Når arbeidsgiveren har kartlagt eksponeringen for biologiske faktorer, må han finne ut hvilke smitterisikogrupper disse tilhører. For å kunne besvare dette må arbeidsgiveren se på klassifiseringen av de biologiske faktorene.
Biologiske faktorer klassifiseres i fire smitterisikogrupper i forhold til deres evne til å gi infeksjoner, hvor alvorlig infeksjonssykdom de kan gi, hvor stor risiko det er for at infeksjonssykdommen sprer seg til samfunnet, og tilgjengelighet av vaksine og effektiv behandling (§ 6). Det er bare disse kriteriene som brukes i klassifiseringen, selv om en smittsom biologisk faktor også kan ha giftige, allergifremkallende eller andre farlige egenskaper. Det finnes også biologiske faktorer som sjelden gir infeksjoner, og disse klassifiseres i smitterisikogruppe 1. Et eksempel på slike er hvite stafylokokker.
Listen over klassifiserte biologiske faktorer i forskriften er ikke uttømmende, og biologiske faktorer som ikke står på listen, må derfor ikke automatisk klassifiseres i smitterisikogruppe 1. Arbeidsgiveren må selv, eller i samarbeid med kompetente fagfolk, klassifisere den biologiske faktoren på grunnlag av kriteriene gitt i § 6 nr. 1. Verne- og helsepersonalet er aktuelle samarbeidspartnere. Dersom arbeidsgiveren er i tvil, bør han kontakte kompetente fagmiljøer, for eksempel Nasjonalt folkehelseinstitutt eller kommunale helsemyndigheter.
For de biologiske faktorene på listen i forskriftens § 21 er det angitt smitterisikogruppe. Dersom en stamme har redusert eller mistet sin evne til å forårsake infeksjoner på grunn av endringer i det genetiske materialet, kan arbeidsgiveren klassifisere den biologiske faktoren i en lavere smitterisikogruppe på grunnlag av kriteriene gitt i § 6 nr. 1. En genetisk modifisert biologisk faktor som er blitt mer helsefarlig, må på den annen side klassifiseres i en høyere smitterisikogruppe enn den opprinnelige mikroorganismen.
Mikroorganismer kan også endre karakter og smitterisikogruppe dersom de blir motstandsdyktige (resistente) mot de medisiner (antibiotika) som vi kan behandle infeksjoner med, eller mot de kjemiske stoffer som vi bruker til å rengjøre (desinfisere) instrumenter, utstyr og lokaler med. I de senere år er stadig flere av de mikroorganismene som er farlige for mennesker, blitt resistente. Dette er blitt et alvorlig problem.
Mikroorganismene formerer seg raskt ved deling, og da kan det skje forandringer i arvestoffet, slik at de ikke lenger er sårbare for antibiotika. Etterkommerne etter disse mikroorganismene vil være motstandsdyktige og kan fortsette å formere og spre seg til tross for behandling med antibiotika, i motsetning til dem som fortsatt er sårbare og vil dø ut. På arbeidsplasser der antibiotika er mye brukt, har de motstandsdyktige mikroorganismene gode vekstvilkår, og de kan ha blitt farligere enn de var før. Dette kan føre til at de må plasseres i en høyere smitterisikogruppe enn de opprinnelig var i. For å unngå at mikroorganismer blir motstandsdyktige, er det helt avgjørende å være tilbakeholdne med bruk av antibiotika og antibiotikaliknende stoffer. Helsemyndighetene har derfor laget en handlingsplan for å motvirke antibiotikaresistens (referanse 20 og 41).
Når arbeidsgiveren har kartlagt at arbeidstakerne kan bli eksponert for biologiske faktorer, og funnet ut hvilke smitterisikogrupper de tilhører, må han også vurdere hvilke konsekvenser en slik eksponering kan få for arbeidstakerne.
Arbeidsgiveren må i alle fall vurdere:
Referansene er ført opp i kapittel 9.
Når arbeidsgiveren har vurdert risikoen, må han også bestemme hvor og når det må settes i verk tiltak for å redusere risikoen for eksponering for helsefarlige biologiske faktorer.
Arbeidsgiveren skal for eksempel iverksette:
I utgangspunktet bør årsaken til helserisiko fjernes. Dersom det ikke er mulig å fjerne kilden, skal kollektive tiltak, som inneslutning og endringer i prosessen eller organiseringen av arbeidet, prioriteres før personlige vernetiltak.
"Tilråding om hepatitt B vaksinasjon i helseregion vest" er et godt eksempel på hvordan en systematisk risikovurdering blir gjort før en beslutter tiltak (referanse 21).
Arbeidsgiveren skal sette i verk inneslutningstiltak for å begrense smittefaren mest mulig der det arbeides med biologiske faktorer i smitterisikogruppe 2, 3 eller 4 (§ 10 bokstav b). Forskriften angir slike inneslutningstiltak i forhold til inneslutningsnivå to, tre og fire for laboratorier (§ 11) og for industrielle prosesser (§ 12). Dersom risikovurderingen viser at det behov for det, skal nødvendige tiltak også brukes på andre arbeidsplasser (§ 10 bokstav b). I bransjer som jordbruk og avfallsbehandling kan det være hensiktsmessig å beskytte arbeidstakerne ved hjelp av inneslutningstiltak i lukkede og ventilerte førerhus på traktorer, skurtreskere, kompostvendere og liknende. Ved feltarbeid, for eksempel i veterinærtjenesten, der det er mistanke om eksponering for biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3, må arbeidet legges til rette slik at god hygiene og personlige vernetiltak gir tilstrekkelig beskyttelse.
Bygningsmessige og teknisk-fysiske inneslutningstiltak
Risikovurdering viser ofte at det er behov for bygningsmessige og teknisk-fysiske inneslutningstiltak for å hindre spredning av de biologiske faktorene på arbeidsplassene. Dette gjelder alle arbeidsplasser (§§ 7 og 9), men forskriften har egne krav til inneslutningstiltak for laboratorier, isolasjonsenheter og industrielle prosesser (§§ 11 og 12).
Standarder kan være nyttige verktøy for å finne tekniske løsninger på problemer på arbeidsplassen. En standard er et dokument laget av eksperter. Det beskriver hvordan viktige deler av et produkt, en tjeneste eller en arbeidsprosess bør være. Standarder har til hensikt å gi gode og ensartete løsninger.
Det er utarbeidet en rekke standarder for blant annet inneslutningstiltak i laboratorier, produksjonsanlegg og tekniske innretninger hvor det blir arbeidet med biologiske faktorer, eller hvor faren for helseskade fra biologiske faktorer er stor. Arbeidsgiverne bør benytte standardene når det skal gjøres inneslutningstiltak. Standardene er under stadig utvikling og revisjon, og det utarbeides også nye standarder. Det er viktig å holde seg orientert om hvilke standarder som til enhver tid gjelder. Standardene og oversikt over standarder kan fås fra Norges Standardiseringsforbund.
Standarden "Inneslutningsnivåer i mikrobiologiske laboratorier, risikoområder, krav til lokaliteter og fysiske sikkerhetstiltak", EN 12128, gir retningslinjer for hvordan forskriften kan oppfylles når det gjelder inneslutning i laboratorier (referanse 22).
En kan også bruke kravene i forskriften og standardene for sikkerhetstiltak i laboratorier og for industrielle prosesser ved valg av inneslutningstiltak på andre arbeidsplasser hvor det er fare for helseskade fra biologiske faktorer.
Det er noen forskjeller i kravene til laboratorier i forskriften § 11 og i standarden EN 12128. Det understrekes imidlertid at verne- og inneslutningstiltak i et laboratorium alltid skal bygge på en risikovurdering etter § 7. Dette betyr at det kan være nødvendig å gå lenger enn forskriftens minimumskrav. Når det i forskriftens § 11 og § 12 står "anbefalt" for enkelte tiltak, betyr det at slike tiltak må vurderes meget nøye ut fra resultatet av risikovurderingen.
Bruk av lufttrykkssoner og ventilasjon
En kan bidra til å redusere spredningsrisiko ved å holde lufttrykket i områder med biologiske faktorer som smitter gjennom luften, lavere enn i omgivelsene. Det anbefales 30-70 Pa trykkforskjell i laboratorier og produksjonslokaler. I isolatrom på sykehus benyttes en trykkforskjell på 15-20 Pa. Det må være tette rør- og kanalgjennomføringer i skillekonstruksjoner, tetningslister rundt dører samt mulighet til å regulere lufttilførsel og avtrekk. Vinduene må ikke kunne åpnes der sikkerheten er basert på trykkforhold. Inngangsrommet (forrom eller luftsluse) til det hovedområdet som skal ha undertrykk, må høre med til området som får lavt lufttrykk. Der det kan forekomme luftbårne biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3, må behovet for luftsluse vurderes. I smitterisikogruppe 4 er dette et krav. Luftsluser må ha undertrykk i forhold til de rene omgivelsene i resten av bygningen, og overtrykk i forhold til rom med biologiske faktorer, for å virke effektivt.
Der det er biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3 eller 4, er det nødvendig å hindre spredning til ventilasjonskanalene og omgivelsene med HEPA-filter (High efficiency particulate air filters, EN 1822:1998). For smitterisikogruppe 4 må det også være HEPA-filter på tilluftskanalen på avtrekk plassert i rommet. Avtrekkskanaler må ha undertrykk overalt i forhold til omgivelsene for å gi sikkerhet mot lekkasje.
Det kan være nødvendig med manometer som gir mulighet til regelmessig kontroll av trykkforhold i rommet. Varsling skal utløses dersom feil med ventilasjonen fører til feil trykkforhold som kan innebære risiko for spredning av de biologiske faktorene (§ 8 i forskrift om arbeidsplasser og arbeidslokaler, referanse 23). Oppstår det feil med avtrekk, bør også lufttilførsel til rom med biologiske faktorer stoppe automatisk for å hindre at det oppstår et overtrykk som sprer de biologiske faktorene. Det er nødvendig å vurdere tiltak for å unngå risiko ved strømbrudd eller tekniske feil.
Ventilasjon kan bare redusere konsentrasjonen i luften, ikke fjerne all risiko ved luftbårne biologiske faktorer. Ventilasjonsløsninger som i størst mulig grad gir en rettet luftstrøm fra et "rent" område med lite biologiske faktorer mot smitte- og forurensningskilden, kan også bidra til at et "rent" område inneholder mindre mengder av biologiske faktorer.
Tiltak ved kilden
Rettet frisklufttilførsel med lav hastighet over faste arbeidsplasser kan noen ganger være hensiktsmessig. Skjerming, innebygging eller avsug ved forurensningskilden er alltid mer effektivt enn allmennventilasjon der det er praktisk mulig å få til. Avtrekksskap eller sikkerhetskabinett er eksempler på dette. Slike løsninger finnes i ulike varianter både for beskyttelse av arbeidstakerne og for beskyttelse av det som håndteres. Det er nødvendig å kjenne beskyttelsesnivået for det sikkerhetskabinettet en vil bruke. Standarden EN 12469, omhandler krav til sikkerhetskabinetter med hensyn til helse og sikkerhet. (referanse 24). Sikkerhetskabinetter i klasse tre bør ha separate avsugsvifter og avsugskanaler, og ikke koples til bygningens øvrige avtrekkssystem. Det er viktig med regelmessig funksjonskontroll av avtrekksskapene (referanse 40).
Bygningsmessige forhold
Rom med farlige biologiske faktorer skal være mest mulig atskilt (isolert) fra andre aktiviteter i resten av bygningen (§§ 10 bokstav b, 11 og 12). Kravene er strengere jo farligere den biologiske faktoren er. Det er avgjørende at rommene (som laboratorier, produksjonslokaler og isolatrom for pasienter) er store nok til at arbeidstakerne kan utføre arbeidet på en sikker måte. Det må også være nok plass til utstyret som skal være i rommet.
Biologiske faktorer kan følge med personer og utstyr ut av rommet. Arbeidstakerne vil kunne trenge spesielt arbeidstøy, "smittetøy", og personlig verneutstyr. Det er derfor oftest nødvendig med et inngangsrom hvor arbeidstakerne kan skifte. Slike inngangsrom kan variere fra enkle forrom til luftsluser tilrettelagt for rengjøring og desinfisering (dekontaminering) av tøy og utstyr og med dusj for personalet. Også områder med biologiske faktorer i smitterisikogruppe 2 bør ha et enkelt forrom.
Prinsippene for et inngangsrom er at rommet er tydelig organisert i en "ren" og en "skitten" sone. Den "rene" sonen har dør ut til resten av bygningen. Den "skitne" sonen har dør inn til rommet med de biologiske faktorene. Dørene må være selvlukkende og bør ikke være åpne samtidig. På den "rene" siden kommer en inn og henger av seg sitt vanlige arbeidstøy og tar på rent "smittetøy" som ligger der. Når en går ut, tas "smittetøyet" av i den skitne sonen.
Ved inneslutningsnivå fire skal det være luftsluse som inngangsrom med opplegg for dekontaminering og dusj for arbeidstakerne (§§ 11 og 12). Der det kan forekomme luftbårne biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3, bør det også vurderes luftsluse. Inngangsrommet til områder med biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3 som ikke smitter gjennom luften, kan være et forrom. Berøringsfrie løsninger for håndvask, dusj, såpe og krem samt engangshåndklær er nødvendig. Det kan også være nødvendig å desinfisere avløpsvannet.
Rengjøring og desinfisering
Forskriften krever at rom og utstyr der det foregår arbeid med biologiske faktorer, skal være lette å rengjøre (§§ 11 og 12). Dette krever bygningsmessige og tekniske løsninger som ikke gir vanskelig tilgjengelige områder (himlinger, lysarmatur, ventilasjon m.v.). Materialene som velges, må tåle de desinfeksjonsmidlene som skal brukes. På grunn av at mikroorganismer kan utvikle resistens mot kjemiske midler, anbefales det å desinfisere med fysiske midler der dette er mulig. Slike midler kan være varmebehandling eller ultrafiolett lys (UV). Bruk av UV-lys har begrensninger og krever sikkerhetstiltak for å unngå at mennesker blir utsatt for UV-strålingen. Forskriften stiller krav om at områder med smitterisikogruppe 4 skal kunne avlukkes helt, slik at hele området kan desinfiseres samtidig. Dette bør også vurderes for enkelte områder med biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3.
Vedlikehold eller annet arbeid utenom ordinær virksomhet
Rutiner for vedlikehold er en forutsetning for at sikkerhetstiltak og utstyr skal fungere over tid. Vedlikeholdsrutinene bør være skriftlige og omfatte metode, omfang, tidspunkt, ansvar og nødvendig dokumentasjon av utført arbeid. Vedlikeholdspersonell og rengjøringspersonell er også utsatt for farlige biologiske faktorer. Deres sikkerhet må ivaretas gjennom opplæring, informasjon, tekniske sikkerhetstiltak og bruk av personlig verneutstyr.
Opplæring
Arbeidsmiljøloven, forskriften om systematisk HMS-arbeid og forskriften om biologiske faktorer krever at arbeidsgiveren sørger for at arbeidstakerne får tilstrekkelig opplæring. Arbeidsgiveren bør benytte verne- og helsepersonalet i bedriftshelsetjenesten i opplæringen. Opplæringen skal gjentas regelmessig og tilpasses ny dokumentasjon om risiko ved eksponering for biologiske faktorer. Både fast ansatte, vedlikeholds- og rengjøringspersonell, vikarer og ekstravakter skal ha opplæring før de settes i arbeid.
Opplæringen bør særlig inneholde informasjon om:
Stoffkartotek
I virksomheter hvor giftig eller helsefarlig biologisk materiale (inklusiv biologiske faktorer) blir framstilt, pakket, brukt eller oppbevart på en måte som kan innebære helserisiko, skal arbeidsgiveren ha stoffkartotek som består av informasjonsblader for mikroorganismene med informasjon om riktig bruk, helsefare, vernetiltak osv. Ved innkjøp av produkter med biologiske faktorer (bakteriekulturer og liknende), bør virksomheten ha rutiner for å be leverandøren om å levere slike informasjonsblader sammen med produktet. Arbeidsgiveren skal sørge for at arbeidstakerne har tilgang til det oppdaterte stoffkartoteket, og at de får opplæring i bruk av det (referanse 25).
Adgangskontroll
Arbeidsgiveren skal sørge for at antall arbeidstakere som eksponeres eller kan bli eksponert for helsefarlige biologiske faktorer, er lavest mulig (§ 9). Bare arbeidstakere som er spesielt utpekt, skal ha adgang til områder med inneslutningsnivå tre og fire i laboratorier og industriell virksomhet (§§ 11 og 12).
Instrukser og planer
Det skal utarbeides skriftlig arbeidsinstruks for særlig farlige arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsmiljøloven § 3-2 tredje ledd. Risikovurderingen skal vise hvilke arbeidsoppgaver som kan være særlig farlige. Instruksen skal beskrive hvordan arbeidet skal utføres, og hvilke tiltak som skal iverksettes. Arbeidsgiveren skal sørge for at det utarbeides en skriftlig beredskapsplan for å håndtere ulykker, uhell og uforutsette situasjoner som kan føre til eksponering for biologiske faktorer.
Avfallshåndtering
Ved håndtering av avfall som kan inneholde biologiske faktorer, bør arbeidsgiveren emballere avfallet godt og merke det med smitterisikogruppe. Det vises til informasjon fra Statens helsetilsyn om avfall fra helsetjenesten (referanse 10). Forskriften om spesialavfall fastsatt av Miljøverndepartementet omfatter foreløpig ikke avfall som inneholder biologiske faktorer.
Transport av farlig gods
Forskrift om transport av farlig gods på vei og jernbane inneholder bestemmelser om transport av infeksjonsfremmende stoffer i klasse 6.2. Stoffer som er i stand til å spre sykdom til mennesker og dyr, er underlagt bestemmelsene i denne klassen. Slike transporter er underlagt ADR/RID-regelverket og skal merkes med eget symbol for klasse 6.2.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har ansvaret for all transport av farlig gods i Norge, regulert av forskrift om transport av farlig gods på veg og jernbane (referanse 26). Regelverket til DSB stiller blant annet krav til avsenderen i form av opplæring, klassifisering, merking, emballering og dokumenter som skal følge transporten, og til sjåføren i form av opplæring, godkjenning av kjøretøy, utstyr og merking.
Det er ofte ikke mulig å oppnå tilstrekkelig beskyttelse mot biologiske faktorer ved kollektive metoder som omfatter alle arbeidstakere. Da er det nødvendig å bruke hensiktsmessig arbeidstøy og personlig verneutstyr i tillegg.
Arbeidstøy
Hensiktsmessig arbeidstøy skal benyttes for å beskytte hud og privattøy. Det vanlige arbeidstøyet må dekke privattøyet godt, og det må oppbevares atskilt fra privattøyet. Arbeidstøy og annen personlig beskyttelse bør ikke brukes utenfor de lokaler der det arbeides med biologiske faktorer. Det skal håndteres og oppbevares på en slik måte at man unngår spredning av biologiske faktorer.
Når en skal arbeide med mikroorganismer i smitterisikogruppe 2, 3 og 4, bruker en ofte ekstra vernetøy over det vanlige arbeidstøyet. I sykehus og laboratorier hvor det er fare for eksponering for mikroorganismer i smitterisikogruppe 3 og 4, kalles dette vernetøyet "smittetøy" og har gul farge. Smittetøyet må skiftes umiddelbart dersom det blir tilsølt, og det skal tas av før en forlater inneslutningsområdet slik at mikroorganismene ikke blir spredt til resten av bygningen.
Hansker
Hansker skal benyttes ved alt arbeid som innebærer smitterisiko ved direkte hudkontakt. Hanskene skal gi den beskyttelse en har behov for, både i forhold til biologiske faktorer og i forhold til fysiske og kjemiske påvirkninger en utsettes for i arbeidet. Det er viktig å velge hansker som er minst mulig allergifremkallende. Latekshansker bør være pudderfrie og ha lavt innhold av lateksallergener (proteiner) og gummitilsetningsstoffer. Hanskenes egenskaper varierer mellom forskjellige hanskematerialer og mellom forskjellige hansker av samme materiale. Hanskeleverandøren skal kunne gi opplysninger om hva hansken beskytter mot, om hva den er laget av, og om risiko for helseproblemer.
Latekshansker gir stort sett bedre beskyttelse mot smitte enn de fleste vinylhansker og bør derfor brukes ved langvarig arbeid som innebærer smitterisiko. Ved spesielt risikofylt arbeid bør det vurderes å bruke doble hansker eller hansker av et annet egnet materiale, for eksempel nitril. Lateksallergikere må bruke lateksfrie hansker. Vinylhansker kan brukes når det stilles lavere krav til hanskematerialet, spesielt i forhold til barriere-egenskaper og styrke, eller ved kortvarig arbeid som kan medføre smitte. Det er viktig å vaske hendene etter hanskebruk for å fjerne mikroorganismer og eventuelle skadelige stoffer som kan ha kommet gjennom hanskene. Det vises for øvrig til informasjon om hansker (se link til høyre).
Annen personlig beskyttelse
Ved fare for sprut må det brukes briller eller visir, i tillegg til munnbind. Kirurgisk munnbind beskytter ikke mot luftbåren smitte. Da må en bruke åndedrettsvern. I de fleste situasjoner vil en filtrerende halvmaske gi god beskyttelse. Personer med skjegg må imidlertid bruke friskluftmaske for å oppnå tilstrekkelig vern. Partikkelfilter klasse P2 beskytter mot de fleste muggsoppsporer. Ved risiko for eksponering for luftbårne virus og bakterier, spesielt tuberkulose, skal det benyttes partikkelfilter klasse P3. I spesielt risikofylte situasjoner eller ved langvarig arbeid bør det benyttes friskluftmaske. Det vises til Arbeidstilsynets forskrift og orientering om bruk av personlig verneutstyr (referanse 27, 28).
Vaksiner
Forskriften sier at dersom det finnes sikker og effektiv vaksine, skal arbeidstakerne tilbys vaksinasjon. En effektiv vaksine gir god beskyttelse mot å bli smittet. En sikker vaksine gir ikke vesentlig helserisiko for den som lar seg vaksinere. Den offentlige helsetjenesten og Statens institutt for folkehelse har oversikt over hvilke vaksiner som er tilgjengelige, og kan gi råd om vaksinering.
En fare med vaksinasjon er at den kan føre til falsk trygghet, slik at en slapper av på smittevernarbeidet og hygienen. Vaksinasjon kommer i tillegg til alle andre smitteforebyggende tiltak og den opplæring og instruksjon som skal gis på arbeidsplassen.
Det er frivillig for arbeidstakerne å ta imot tilbudet om vaksinasjon. Spørsmålet om vaksinasjon må ses i forhold til alvoret i den infeksjonssykdommen en vil beskytte seg mot. Vaksinasjonen må utføres av kyndig helsepersonell.
I helsevesenet er det laget en del retningslinjer og anbefalinger om når vaksiner bør brukes. Et eksempel på dette er hepatitt B-utredningen i helseregion vest (referanse 21). Anbefalingene er laget av forskjellige instanser og kan derfor variere litt, men det vil alltid være fornuftig å ta utgangspunkt i slike retningslinjer, selv om enkelte av dem kan være mer restriktive enn forskriftens bestemmelser. Er det uklart om vaksinasjon skal tilbys, bør arbeidsgiveren fremlegge saken for Arbeidstilsynet.
Arbeidsgiveren bør ha retningslinjer for bruk av de vaksiner som er aktuelle for virksomheten. Dette bør dokumenteres. Tilbud om vaksinasjon bør gis skriftlig, og det bør også dokumenteres når slike tilbud er gitt.
Hygiene
Mikroorganismer formerer seg fort. Derfor må søl fjernes umiddelbart. I tillegg kreves det daglig renhold for å holde mengden av mikroorganismer så liten som mulig, slik at en unngår risiko for smitte og spredning.
Hvilke rengjøringstiltak som kreves, avhenger av arbeidsplassen. Det er viktig at det blir laget rutiner for renholdet på en arbeidsplass, og at disse blir skrevet ned og fulgt. Den som skal lage rutiner for renhold, kan få nyttig informasjon blant annet i helsevesenet, i næringsmiddelbransjen og hos konsulenter. Det finnes også bøker om hygiene og smittebekjempelse (referanse 13, 14, 29, 30).
Renholdet bidrar til å holde mengden av mikroorganismer nede, men det kan også være nødvendig å drepe mikroorganismene ved desinfeksjon eller sterilisering.
Ved desinfeksjon dreper en alle skadelige mikroorganismer. Vanligvis brukes desinfiserende såpe og varme (koking). Det finnes også kjemiske stoffer som kan brukes, for eksempel dersom en må rengjøre utstyr under forhold hvor det ikke er varmt vann tilgjengelig. Noen mikroorganismer danner sporer som er meget motstandsdyktige og tåler koking. Skal en drepe sporene, må utstyret steriliseres ved autoklavering (minst 120° C) eller ved bruk av spesielle kjemiske stoffer.
Håndhygiene
Håndvask er spesielt viktig for å bryte smittekjeden.
Prinsippene for god håndhygiene er enkle:
Dette kan være vanskelig i praksis. Arbeidsgiveren må legge forholdene til rette for at håndvasken blir enklest mulig å gjennomføre, og arbeidstakeren må følge rutinene. Hygienetiltak er en del av det vanlige arbeidet og må inngå i arbeidsplanleggingen. Håndvasker må være tilgjengelige på hensiktsmessige steder i arbeidslokalet, og kranene må være berøringsfrie eller kunne opereres med albuen eller foten. Det samme gjelder såpe- og hudkremdispensere.
Det bør brukes hudvennlig såpe og hudkrem uten parfyme. En kan søke råd på apoteket og i helsetjenesten. Såpen og hudkremene bør være i engangsemballasje for å unngå forurensning av mikroorganismer.
God håndhygiene krever at ringer tas av, at neglene er korte og uten neglelakk, og at huden ikke har sår eller rifter. En må beskytte seg med hansker dersom huden er skadet, eller holde seg borte fra arbeid som krever god håndhygiene, til sårene er grodd.
Håndvask skal foregå under rennende vann. Spesielt skal en vaske godt mellom fingrene. En god håndvask tar 15-20 sekunder. Skyll hendene godt og bruk mykt engangshåndkle. Ta på håndkrem med passende mellomrom for å beskytte hendene mot uttørring.
Helseundersøkelser
Helseundersøkelser skal bidra til å avdekke ugunstige helseeffekter som følge av arbeidet og arbeidsmiljøet, slik at det kan iverksettes forebyggende tiltak. Når det ikke finnes egnede helseundersøkelser, er andre helseundersøkelser som ikke kan bidra til redusert risiko uheldige, fordi de kan gi opphav til følelse av falsk trygghet overfor de biologiske faktorer en er utsatt for.
To forutsetninger skal være oppfylt før arbeidstakerne skal helseundersøkes (§ 19):
En egnet helseundersøkelse kan for eksempel påvise:
Helseundersøkelsen skal foretas av kompetent helsepersonell. Helsepersonellet skal ha kompetanse i å vurdere risiko forbundet med arbeid med biologiske faktorer generelt, og skal dessuten være godt kjent med arbeidstakerens arbeidsplass. Kjennskap til arbeidsplassen er viktig for å kunne vurdere risiko og foreslå tiltak.
Resultater fra helseundersøkelsen bør vurderes sammen med resultater fra arbeidsmiljøkartlegginger. En samlet vurdering av resultatene kan gi grunnlag for tiltak i arbeidsmiljøet som kommer alle til gode, eller tiltak for den enkelte arbeidstaker. Slike tiltak kan være:
Slike tiltak kan være spesiell tilrettelegging av arbeidet, midlertidig eller permanent omplassering eller vaksinasjon dersom arbeidstakeren mangler antistoffer mot visse smittsomme sykdommer. Enkelte ganger bør en vurdere om arbeidstakeren har så stor risiko for helseskade at han/hun ikke bør arbeide med de aktuelle biologiske faktorene.
Referansene er ført opp i kapittel ni.
Forskriften krever at arbeidsgiveren skal føre register over de arbeidstakere som blir eller kan bli eksponert for biologiske faktorer i smitterisikogruppe 3 og/eller smitterisikogruppe 4 (§ 18). Hensikten med dette er at arbeidsgiveren skal ha oversikt over hvilke arbeidstakere som kan bli utsatt for slike farlige mikroorganismer. Registeret skal inneholde opplysninger om:
Registeret kan inneholde opplysninger som navn, fødselsnummer og arbeidssted, men ikke personlige opplysninger utover dette. Helseopplysninger skal ikke føres inn i registeret, men i arbeidstakerens helsejournal. Det finnes egne regler for hvordan slike helseopplysninger skal behandles (referanse 31).
Registeret må holdes oppdatert. Ved siden av arbeidsgiveren er det bare verne- og helsepersonalet (bedriftshelsetjenesten), arbeidsmiljøutvalget, verneombudet og Arbeidstilsynet som skal ha tilgang til registeret. Registeret skal oppbevares i minst ti år, og i noen tilfeller så lenge som 40 år. Forskriften omtaler hvilke tilfeller dette gjelder (§ 18). Dersom virksomheten opphører, skal registeret sendes Direktoratet for arbeidstilsynet.
Registeret kan ses som en oppfølging av arbeidsgiverens plikt til å kartlegge og følge opp arbeidsmiljøet. Ved føring av registeret må reglene i lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) følges. Dersom registeret føres elektronisk skal det meldes til Datatilsynet, jf § 31 i personopplysningsloven. Man kan henvende seg til Datatilsynet for ytterligere informasjon om personopplysningsloven, (http://www.datatilsynet.no.)
Forskriften krever at arbeid med biologiske faktorer skal meldes på forhånd til Direktoratet for arbeidstilsynet (§ 20). Dette gjelder først og fremst i produksjons- og forskningsarbeid, hvor første bruk av biologiske faktorer i smitterisikogruppe 2, 3 og 4, og hver ny faktor i smitterisikogruppe 4 skal meldes. Det gjelder også for laboratorier som foretar diagnostisering av biologiske faktorer i smitterisikogruppe 4, men her skal det bare sendes melding første gang en arbeider med en slik faktor, ikke for hver ny faktor.
Hensikten med meldingene er at Arbeidstilsynet skal kunne vite at det er gjort en risikovurdering, og at det er planlagt å sette i verk tiltak for å beskytte arbeidstakerne.
Forhåndsmelding skal gis senest 30 dager før arbeidet starter, og en må derfor foreta en risikovurdering i god tid på forhånd. En skal blant annet vurdere hvilken smitterisikogruppe faktoren tilhører, og hvilke vernetiltak som trengs.
Dersom det skjer store forandringer, skal det gis ny melding. Slike forandringer kan for eksempel være:
Referansene er ført opp i kapittel ni.
Nedenfor følger en del eksempler på bransjer der arbeidstakere kan bli eksponert for biologiske faktorer. Eksemplene tar for seg arbeidssituasjoner som kan gi eksponering, kilde og navn på biologiske faktorer, smitterisikogruppe, kartlegging og tiltak og sykdommer som arbeidstakerne kan få. Bransjeeksemplene er på ingen måte uttømmende.
Ved arbeid med planter og dyr i landbruket er flere biologiske faktorer aktuelle, se også avsnittene "Arbeid med dyr" og "Arbeid med jord".
Arbeid med korn og høy:
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
De som arbeider med korn og høy, utsettes for store mengder støv som kan inneholde høye konsentrasjoner av soppsporer, spesielt dersom kornet og høyet har vært fuktig.
Sykdom
Innånding av store mengder soppsporer kan gi "farmer's lung" med influensaliknende anfall med tørrhoste, hodepine, feber, frysninger, smerter i muskler og ledd og eventuelt tung pust. Reaksjonen kommer vanligvis fire til åtte timer etter eksponering og skyldes en akutt, forbigående betennelsesreaksjon i lungeblærene (allergisk alveolitt). Feberreaksjonen (inhalasjonsfeber) er som oftest over til neste dag. Ved gjentatt eksponering kan arbeidstakeren utvikle en mer varig lungebetennelseliknende tilstand med tretthet og vekttap, og i enkelte tilfeller lungefibrose.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Forskjellige sopparter, blant annet Aspergillus, og bakteriearter i actinomycesgruppen.
Kartlegging og tiltak
Eksponering for muggsopp kan kartlegges ved måling av antistoff i blodprøver. Observasjon av muggvekst og eksponeringsmålinger kan i enkelte tilfeller også være aktuelt. Mange muggsopper har sterk farge og er lette å se. Bruk av åndedrettsvern (støvfilter P2 eller overtrykksmaske) kan være en løsning når korn eller høy med mugg håndteres. Ellers er hurtig tørking og eventuelt ventilasjonstiltak viktig for å hindre soppvekst og dermed stoppe forurensningene ved kilden. Hvis den relative luftfuktigheten er lavere enn 70 prosent, kan de fleste muggsopper ikke vokse.
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
Flere infeksjonssykdommer hos husdyr kan overføres til dem som arbeider med dyrene, bl.a. innen landbruk, i veterinærvirksomhet og i slakterier. Håndtering av husdyrgjødsel utgjør imidlertid et lite smitteproblem. Ved arbeid med husdyr kan en også utsettes for endotoksiner, toksiner og soppsporer som kan ha andre helseskadelige virkninger enn infeksjoner, for eksempel astma, se kapittel fire om andre helsefarer.
Andre dyr kan også overføre infeksjonssykdommer til mennesker, blant annet ved arbeid med forsøksdyr, annet stell og pass av dyr (for eksempel i dyrebutikker), veterinærarbeid og oppdrettsarbeid.
Miltbrann:
Sykdom
En av de alvorligste infeksjonssykdommene hos husdyr er miltbrann, men denne forekommer svært sjelden. Det siste tilfellet i Norge ble påvist i 1993, og det hadde da ikke forekommet noe tilfelle på ti år. Det er imidlertid en diagnose man alltid skal tenke på ved selvdøde dyr der man ikke kjenner årsaken, spesielt av storfe, sau, geit og hest. Hos mennesker kan sykdommen gi miltbrannkarbunkel (en lokal hudinfeksjon) dersom man på forhånd har sår på hender, på armer eller i ansikt, hvor bakteriesporer kan komme inn i kroppen. Ved inhalasjon av bakteriesporer, for eksempel ved håndtering av infisert ull, kan man få miltbrann i lungene, noe som kan være dødelig. Man kan bli alvorlig syk dersom man spiser kjøtt fra miltbrannkadavre. Miltbrann er en svært alvorlig infeksjonssykdom også hos mennesker.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Bakterien, Bacillus anthracis, danner sporer som er svært motstandsdyktige, og disse kan forekomme i hår, ull, skinn og jord og i produkter fra infiserte dyr.
Bacillus anthracis er i smitterisikogruppe 3.
Kartlegging og tiltak
Ved håndtering av selvdøde dyr der en ikke kjenner dødsårsaken, bør en ta forholdsregler som ved miltbrann. God opplæring og gode arbeidsrutiner er viktig. Dersom det viser seg å være miltbrann, skal det ikke foretas obduksjon, og kadaveret skal brennes.
Referanse 32.
Orf:
Sykdom
Orf er en virussykdom som kan gi munnskurv, det vil si sår omkring munnen, eventuelt også på juret, særlig hos sau, geit og rein. Hos mennesker kan infeksjonssykdommen gi hudinfeksjon på hendene, eventuelt i ansiktet, dersom man på forhånd har sår hvor bakterier kan komme inn. Infeksjonen går stort sett over av seg selv i løpet av fire-seks uker.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Orfvirus finnes i sårene på syke dyr.
Orfvirus er i smitterisikogruppe 2.
Kartlegging og tiltak
Man bør behandle hudskader og kutt umiddelbart og ta forholdsregler ved håndtering av dyr med munnsår.
Referanse 32.
Enterohemorrhagisk E. coli (EHEC):
Sykdom
Enterohemorrhagisk Escherichia coli (EHEC) er en forholdsvis nyoppdaget bakterie, første gang beskrevet i USA i 1982. EHEC kan forårsake alvorlig, blodig diaré som kan være dødelig. I Norge var det ved utgangen av mai 1998 meldt 24 tilfeller av EHEC-sykdom siden 1992.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Enterohemorrhagisk Escherichia coli finnes i mange varianter, den mest kjente og sannsynligvis også mest alvorlige, er O157:H7. Det skal bare en liten mengde til for å forårsake infeksjon. Bakterien smitter kanskje først og fremst ved inntak av infiserte matvarer (storfekjøtt, upasteurisert melk), men kan også smitte ved kontakt, for eksempel med infiserte dyr og dyreprodukter. En undersøkelse utført av Norges veterinærhøgskole i 1996 påviste bakterien i 0,3 prosent av totalt 2000 kyr og i 1 prosent av totalt 200 besetninger.
Escherichia coli, verocytotoksiske stammer, for eksempel O157:H7, er i smitterisikogruppe 3 (merket med fotnote 3: smitter normalt ikke gjennom luften).
Kartlegging og tiltak
Næringsmiddeltilsynet undersøker aktuelle næringsmidler med tanke på bakterien. Det er viktig med god hygiene (blant annet håndvask etter kontakt med dyr) og riktig behandling og håndtering av matvarer og forurenset kjøkkenutstyr.
Referanse 33.
Ringorm:
Sykdom
Ringorm er en soppinfeksjon som kan forekomme i huden hos mange forskjellige dyr, blant annet storfe, gris, hest, hund, katt og mus. Storfe blir i dag vaksinert, så dette er nå en sjelden infeksjonssykdom blant storfe i Norge. Den gir ofte et karakteristisk ringformet, men ikke alltid like synlig, utslett. Mennesker får samme type utslett.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Ringorm kan forårsakes av flere forskjellige sopparter, de viktigste er Trichophyton- og Microsporum-arter.
Trichophyton-arter er i smitterisikogruppe 2.
Microsporum-arter er i smitterisikogruppe 2A (mulighet for allergisk reaksjon).
Kartlegging og tiltak
Personlig hygiene er viktig for å hindre smitte fra dyr til mennesker (og motsatt).
Referanse 32.
Toxoplasmose:
Sykdom
Toxoplasmose hos gravide kan føre til fosterskader, uten at den gravide selv blir merkbart syk. Infeksjonen fører heller ikke til sykdom hos dyr.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Toxplasma gondii er en parasitt som kan finnes hos blant annet sau, også i sauekjøtt, og i katteavføring.
Toxplasma gondii er i smitterisikogruppe 2.
Kartlegging og tiltak
Gravide i risikoarbeid bør få målt antistoffer i blodet mot Toxplasma gondii. Dersom en ikke har antistoffer, bør en være forsiktig med kontakt med sau (inkludert sauekjøtt) og katt.
Dyrebitt:
Sykdom
Dyrebitt kan forårsake lokale infeksjoner på bittstedet. I sjeldne tilfeller kan det utvikle seg mer generelle infeksjoner, spesielt ved nedsatt immunforsvar. Rabies overføres også ved bitt, men forekommer ikke naturlig i Norge utenom Svalbard. Dyr som innføres til Norge fra land hvor rabies forekommer, kan imidlertid bringe med seg smitte. Stivkrampesmitte kan også overføres ved dyrebitt (omtales under avsnittet "Arbeid med jord").
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Aktuelle bakterier er pasteurella-arter og capnocytophaga-arter. Rabiesvirus kan finnes i både spytt, kroppsvæsker og vev fra infiserte dyr. Stivkrampebakterier kan også finnes i dyrespytt.
Kartlegging og tiltak
Arbeidet bør legges opp på en slik måte at en i størst mulig grad forebygger bitt, blant annet ved at en beroliger dyret og eventuelt bruker beskyttelseshansker der dette er praktisk mulig. For øvrig er det viktig med opplæring i arbeidsteknikker og håndtering av dyr. Bitt bør renses og behandles umiddelbart. Karantene- og innførselsbestemmelser skal hindre at dyr som innføres til Norge, kan bringe med seg rabiessmitte.
Referanse 34.
Chlamydia ("papegøyesyke"):
Sykdom
"Papegøyesyke" smitter ved kontakt med fugler og er en lungebetennelse med hoste og ofte slapphet, hodepine og muskelsmerter.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Mange slags fugler kan få chlamydia-infeksjon, også høns, kalkuner og duer. Fugler kan ofte ha infeksjon uten at de blir syke av den. Bakterien skilles ut gjennom fugleavføring og kan smitte via denne, men også ved at en puster inn bakterier som finnes i luften.
Chlamydia psittaci, fuglebårne (aviære) stammer, er i smitterisikogruppe 3, andre stammer er i smitterisikogruppe 2.
Kartlegging og tiltak
God hygiene ved kontakt med fugler. Riktig behandling av syke fugler, samt tiltak for å forebygge smitte og smittespredning.
Referanse 32.
Salmonella:
Sykdom
Salmonella kan gi diaré.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Salmonella kan forekomme i avføring fra forskjellige dyr, spesielt krypdyr (for eksempel slanger og skilpadder) og fugler. Salmonella er også påvist i importerte matvarer.
Salmonella enteritidis er i smitterisikogruppe 2.
Kartlegging og tiltak
God hygiene, både ved arbeid med krypdyr og fugler og i næringsmiddelindustrien.
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
En stor del av oppdrettsfisken vaksineres for hånd, og det er da en risiko for å bomme slik at en stikker sprøyten i hånden istedenfor i fisken.
Sykdom
Vaksinen inneholder drepte gramnegative bakterier. Endotoksiner fra bakteriene kan blant annet gi influensaliknende symptomer med feber og slapphet etter noen timer. I alvorlige tilfeller kan det utløses en kraftig allergisk (anafylaktisk) reaksjon. Dersom en stikker seg gjentatte ganger, vil senere reaksjoner kunne være svakere. Vaksinen inneholder også oljeholdige støttemidler, og disse kan forårsake dannelse av en godartet svulst (granulom), i verste fall med nekrose (vevet dør). Ved stikk i en finger kan det derfor være fare for tap av fingeren.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Arbeid innen fiskeoppdrett kan føre til eksponering for drepte gramnegative bakterier og endotoksiner fra disse.
Drepte bakterier og endotoksiner er ikke klassifisert.
Kartlegging og tiltak
Arbeidet bør legges opp på en slik måte at en unngår tidspress og unødig risiko. Det er viktig med opplæring i god arbeidsteknikk. Det er også mulig å foreta automatisk vaksinering og derved unngå den risiko det er å vaksinere for hånd.
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
Dersom en arbeider med jord og har sår på hendene, eller stikker seg på en gjenstand som er forurenset med jord, kan en få stivkrampesmitte. Dyrebitt kan også gi slik smitte.
Sykdom
Stivkrampebakterien skiller ut giftstoffer som gir smertefulle kramper i kroppens muskler, og som kan være dødelig. Infeksjonssykdommen er imidlertid svært sjelden i Norge på grunn av vårt vaksinasjonsprogram. Dersom det er mer enn ti år siden siste stivkrampevaksine, er man dårligere beskyttet mot infeksjonssykdommen.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Clostridium tetani finnes først og fremst i jord, men kan også finnes i spytt og avføring fra dyr som snuser og graver i jorden.
Clostridium tetani er i smitterisikogruppe 2T,V (toksindannende, effektiv vaksine finnes).
Kartlegging og tiltak
Ved arbeid med jord eller risiko for dyrebitt i arbeidet bør en vaksineres regelmessig (minimum hvert tiende år) for å opprettholde god beskyttelse mot stivkrampesmitte. Grundig rensing og rask behandling av forurensede sår er ellers viktig for å forebygge infeksjoner.
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
De som arbeider med sopp-produksjon, for eksempel av champignon eller østerssopp, vil kunne utsettes for høye konsentrasjoner av soppsporer, spesielt når de plukker soppen. Soppen dyrkes ofte på kompost, og denne kan inneholde mikroskopiske sopper som også kan avgi sporer.
Sykdom
Innånding av soppsporer kan gi "mushroom picker's lung" med influensaliknende anfall med tørrhoste, hodepine, feber, frysninger, smerter i muskler og ledd og eventuelt tung pust. Reaksjonen kommer vanligvis fire til åtte timer etter eksponering og skyldes en akutt, forbigående betennelsesreaksjon i lungeblærene (allergisk alveolitt). Feberreaksjonen (inhalasjonsfeber) er som oftest over til neste dag. Ved gjentatt eksponering kan arbeidstakeren utvikle en mer varig lungebetennelseliknende tilstand med tretthet og vekttap, og i enkelte tilfeller lungefibrose.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Typen biologisk faktor avhenger av hvilken sopp som dyrkes. De vanligste er champignonsporer og østerssoppsporer. Actinomycessporer kan forekomme i kompost.
Actinomyces er i smitterisikogruppe 2.
Champignonsporer og østerssoppsporer er ikke klassifisert.
Kartlegging og tiltak
Eksponering for sopp kan kartlegges med måling av soppsporer i luften. Man kan også måle antistoff i blodprøver.
Soppen bør plukkes tidlig, før den avgir sporer (champignon). Der det er mulig, bør en bruke en sporefattig ("sporefri") soppstamme (østerssopp). Dersom en har mistanke om at det finnes sporer i luften, skal åndedrettsvern benyttes (støvfilter P2 eller overtrykksmaske).
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
Alt arbeid med avløpsvann i kloakkrenseanlegg, pumpestasjoner og på ledningsnett kan føre til høye konsentrasjoner av levende og døde mikroorganismer i luften. Mikroorganismene holder seg svevende i lang tid i små dråper eller partikler (bio-aerosoler). Direkte sprut eller annen kontakt med avløpsvann gir også høy eksponering. Ved slambehandling kan mengden av mikroorganismer i luften være stor.
Sykdom
Bioaerosolene fra avløps- og kloakkanlegg kan føre til hodepine, tretthet, irritasjon av slimhinner, nedsatt lungefunksjon, kvalme, diaré, leverbetennelse og influensaliknende plager med feber.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Mikroorganismer og endotoksiner. De fleste mikroorganismene i avløpsvann er lite smittefarlige, men mange inneholder giftstoffer, se avsnittet om endotoksiner i kapittel fire.
Smittefarlige mikroorganismer som kan forekomme, er:
Kartlegging og tiltak
Konsentrasjonen av mikroorganismer og endotoksin kan måles i arbeidsluften. Tildekking eller innebygging av kilden, i kombinasjon med riktig ventilasjon, vil under normale forhold redusere spredningen av mikroorganismer. Arbeid med råttent slam er risikofylt med tanke på eksponering for mikroorganismer. Driftspersonell må derfor ha god kjennskap til prosesser og opplæring i hva de skal gjøre ved driftsstans, overbelastning av anlegget eller andre situasjoner der slam kan bli liggende lenge og råtne. Personlig verneutstyr må benyttes i slike situasjoner. God personlig hygiene reduserer smittefaren.
Aktuelle vaksiner er:
Stivkrampe (stivkrampe/difteri), poliomyelitt og hepatitt A.
Referanse 35, 36.
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
Innsamling, sortering og andre former for behandling av avfall kan føre til høye konsentrasjoner av bioaerosoler med støv, døde og levende bakterier og soppsporer i luften.
Sykdom
Bioaerosoler fra avfallsbehandling kan gi irritasjoner i øyne og nese, og alvorligere luftveisplager som kronisk bronkitt, allergi og astma. Blant renovasjonsarbeidere forekommer også influensaliknende plager og mage/tarmplager som kvalme og diaré. Ved kompostering kan eksponeringen for endotoksin bli høy, se avsnittet om andre helseeffekter i kapittel fire.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
I renovasjonsbransjen finnes mange biologiske faktorer, og arbeidstakerne kan bli eksponert for en blanding av bakterier, soppsporer og endotoksin.
Kartlegging og tiltak
Konsentrasjonen av støv, mikroorganismer og endotoksin kan måles i innåndingssonen hos renovatørene. Relevante tiltak er:
Ved håndtering av organisk avfall, for eksempel ved tømming og rengjøring av bil, bør åndedrettsvern som helmaske med P3-filter brukes.
Referanse 37, 38.
Arbeidssituasjon/risikofylt arbeid som kan gi eksponering
Hovedrisikoen finnes i sorterverket, der håndtering av trematerialer rister løs muggsoppsporer. Det kan også være risiko i høvlerier.
Sykdom
Innånding av muggsoppsporer kan gi influensaliknende anfall med tørrhoste, hodepine, feber, frysninger, smerter i muskler og ledd og eventuelt tung pust. Reaksjonen kommer vanligvis fire til åtte timer etter eksponering og skyldes en akutt, forbigående betennelsesreaksjon i lungeblærene (alveolitt). Feberreaksjonen (inhalasjonsfeber) er som oftest over til neste dag. Ved gjentatt eksponering kan arbeidstakeren utvikle en mer varig lungebetennelseliknende tilstand kalt justerverksyke. En langtidsvirkning av dette kan i enkelte tilfeller gi lungefibrose. Sagbruksarbeidere har også relativt hyppig kronisk hoste, tung pust og piping i brystet. Dette skyldes sannsynligvis også eksponering for muggsoppsporer og annet støv.
Kilde, navn og smitterisikogruppe
Rhizopus microsporus, Paecilomyces variotii, Aspergillus fumigatus er vanligst, men andre arter kan også forekomme, særlig i sagbruk som bruker naturlig tørking.
Kartlegging og tiltak
Eksponering for muggsopp kan kartlegges ved observasjon av muggvekst på trelast, eksponeringsmålinger og måling av antistoff i blodprøver. Mange muggsopper har sterk farge og er lette å se. Bruk av åndedrettsvern (støvfilter P2 eller friskluftsmaske) kan være nødvendig når trelast med mugg håndteres. Kort tid fra saging til tørking og ventilasjonstiltak er viktig for å hindre soppvekst og dermed stoppe forurensningen ved kilden. Hvis trefuktigheten er under 20 prosent, kan ikke muggsopper vokse.
Referanse 39.
Helsevesen og laboratorier er bransjer hvor det kan være stor risiko for helseskade fra mikroorganismer. Vi velger likevel ikke å beskrive bransjene nærmere av følgende grunner:
Facebook
Twitter
Tips en venn