Foto: Alf Tore Bergsli

Flere innsatte, økte krav. Flere, gjerne mer komplekse arbeidsoppgaver – og lavere bemanning. Utstrakt bruk av ufaglærte vikarer og et høyt påtrykk fra mediene. Dette er daglig dose for mange av de ansatte innen den norske kriminalomsorgen. I ett år, under overskriften "Trygg kriminalomsorg", har Arbeidstilsynet satt søkelys på arbeidsmiljøforholdene i kriminalomsorgen.
– Funnene er nedslående, men ikke uventede, forklarer prosjektleder Anne Noddeland.

– Tunge psykososiale påkjenninger

– Noe av årsaken til at vi aksjonerte, er at fengselsbetjentene har et svært risikofylt arbeid. De har å gjøre med folk som er hardt belastet, og lever med svært høy tilstedeværelse av trusler om vold. Når man arbeider med mennesker med personlighetsforstyrrelser, og må håndtere tilfeller av selvskading og selvmord, skaper dette traumer i hverdagen. De som har opplevd slike ting skje, glemmer det ikke. Dersom det ikke bearbeides, kan senskader oppstå, sier Noddeland.

Hun forteller at flere av de ansatte opplever en grunnleggende utrygghet på jobb på grunn av risikoforholdene som finnes.

Fire av kriminalomsorgens seks regioner har blitt satt under lupen. Det har blitt gjort tilsyn i 35 fengsler og friomsorgskontorer, og totalt har Arbeidstilsynet hatt samtaler med og intervjuet 350 ansatte i kriminalomsorgen.
− Arbeidstilsynets funn kan kokes ned til at det er for stort spenn mellom ressurser og de oppgaver som skal utføres. Dette går utover sikkerheten og arbeidsmiljøet til de ansatte. Arbeid i kriminalomsorgen er forbundet med helsefare, men dette jobbes det ikke forebyggende med, sier Noddeland.

Spesielt kombinasjonen mellom arbeidspress og unødvendig høy risiko for vold og trusler skaper uholdbare arbeidsforhold for de ansatte. I tillegg må ansatte ofte jobbe alene der det etter reglene burde vært to betjenter. Arbeidstilsynet er også bekymret for hvordan nattarbeid og skiftordninger kan påvirke de ansattes fysiske helse.

Aksjonene fokuserte i hovedsak på bakenforliggende faktorer i arbeidsmiljøet. Enkelte steder er det likevel funnet konkrete mangler, som feil ved rengjøringsrutiner, sambandsutstyr, bruk av turnus og en svært nedslitt bygningsmasse.

– Ikke uventet

– Arbeidstilsynets funn kom ikke akkurat som noen overraskelse, sier hovedverneombud i kriminalomsorgen, Mette Salicath. Hun er glad for at Arbeidstilsynet har vektlagt de bakenforliggende årsakene til den nåværende situasjonen, og at konsekvensene av det høye presset på de ansatte kommer tydelig fram i tilsynsrapportene.

– Kriminalomsorgen har vært under et sterkt politisk press som har vart i ti år. Fengslene stappes fulle, samtidig som det fra politisk hold og egen fagledelse forventes at man skal ha et høyt faglig nivå. Dette går ut over sikkerheten til de ansatte. Det er et vanvittig arbeidspress. Enkelte ganger går fengsler under minimumsbemanning for å få det til å gå rundt.

Arbeidstilsynet rapporterer for eksempel at Ringerike fengsel har hatt 1000 ubemannede vakter i løpet av 2005. Her har Salicath notert et sykefravær på sikringsavdelingen på opp i mot 50 prosent.

Et eksempel hun trekker fram, er framgangsmåten ved framstilling. Dette er når innsatte følges ut av fengselet for å besøke familie, arbeidsgiver eller lignende.

– I det interne regelverket er det beskrevet at det skal være to betjenter med, men ofte reduseres antallet til bare én. Denne blir spurt: ”Er dette greit for deg å ta det alene?”.

Salicath påpeker at det ikke vil være lett å være den som sier nei til et slikt arbeidsoppdrag. Ifølge henne er dette en del av kulturkodene blant de ansatte, som man ikke bryter.

– Bekymrede ansatte

Særlig fengselsdelen av kriminalomsorgen har en noe machopreget kultur som gjør at det ikke snakkes mye åpent om frykt og engstelse, forteller hovedverneombudet. Hun har likevel fått signaler om at tausheten langt i fra er fullstendig:

– Det jeg vet, er at det snakkes mye på vaktrom rundt omkring. Mange er svært bekymret. De føler den risikoen som de utsettes for på kroppen. Om de vil si at de er direkte redde – det vet jeg ikke. Men jeg har selv opplevd at man har kjørt med så lav bemanning at det har vært med livet til de ansatte som innsats, sier hun.

"Soningsmaskin"

− Det skjer ikke noe før det første drapet kommer, og det er ikke usannsynlig at det første drapet kommer på Ila, uttaler direktør Knut Bjarkeid ved Ila fengsel i Oslo, ifølge Arbeidstilsynets tilsynsrapport. Han understreker at det var en spissformulering, men Ila har opplevd et drap på en betjent før, i 1989. Fengselet har siden 1976 hatt et spesielt ansvar for innsatte med de lengste dommene i Norge. En stor andel av klientellet har alvorlige personlighetsforstyrrelser, og vold er både en trussel og en realitet innenfor murene, rapporterer Arbeidstilsynet.

Fengselet har også opplevd budsjettkutt på til sammen 11 millioner kroner mellom 2001 og 2006. Bjarkeid har lenge sett at trange budsjetter har gjort at arbeidssituasjonen og sikkerheten for de ansatte forverres. Han mener forkorting av soningskøen har blitt prioritert foran alt. Ila er til enhver tid fylt opp til randen med fanger; fengselet har blitt en "soningsmaskin". Bjarkeid frykter konsekvensene:

– På grunn av soningskøen har vi et produksjonskrav som gjør at vi har tilnærmet 100 prosent belegg – til enhver tid. Dette gjør at vi ikke får satt sammen fangene på riktige faglige måter; vi kan ikke skille innsatte som er i konflikt med hverandre. Da ligger konfliktene hele tiden latent. Mange har erfaring med at vold og trusler får deg fram i livet. Det er vår oppgave å gjøre det ressurskrevende arbeidet med å lære dem annet, noe som er vanskelig under de rådende forhold.

Presset økonomi - pressede ansatte

Ifølge Kriminalomsorgens offisielle statistikk hadde norske fengsler i 2005 et gjennomsnittlig belegg på 96 prosent. Kapasiteten til de fleste fengslene utnyttes altså til fulle. I tillegg skal de kunne ta i mot nye fanger på kort varsel, siden det har vært et mål at varetektsfengsling skal skje innen 24 timer fra avsagt fengslingsdom.

Flere nye fengsler er under utbygging, og innen 2009 skal kapasiteten ha økt med 300, til 3600 fengselsplasser. Likefullt har de siste årene tært sterkt på kriminalomsorgen. Bjarkeid sier det mangler ressurser til å gjøre arbeidet godt nok:

– Kanskje nettopp fordi vi jobber med de oppgavene vi gjør, har vi klart oss bedre enn mange andre. Likevel, vi får hele tiden nye oppgaver og faglige grunnlag å forholde oss til, men ikke de ressursene som trengs for å gjennomføre dem, sier han, og legger til:

– Det er farlig at det har skjedd nedskjæringer i de fleste store anstaltene, hvor vi finner de mest krevende innsatte. Det varskuet har vi ropt tydelig. Vi får ikke levert den kvaliteten vi skal sørge for – og som samfunnet krever.

Av Alf Tore Bergsli og Brit Ingvild Holmem