Hvor lenge og til hvilke tider den enkelte arbeidstaker skal jobbe er en stadig tilbakevendende problemstilling innen mange samfunnsområder, og spørsmål i tilknytning til dette har vært gjenstand for debatt i lang tid. Historisk sett har partene i arbeidslivet gått mange runder om hvordan forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skal reguleres og hvor grensene for hvilke krav som kan stilles til den enkelte arbeidstaker skal gå.

 

Det blir stadig vanligere å arbeide utenom den såkalte normalarbeidsdagen, både utbredelsen av skift-/turnusarbeid og ulike typer komprimerte arbeidstider og overtidsbruk er økende. 

Forskning har vist at arbeid til ureglementerte tider, nattarbeid og utvidet arbeidstid kan medføre en rekke omkostninger for arbeidstakernes helse og generelle velvære. Sosiale omkostninger knyttet til for eksempel muligheter for å delta i familieliv og organiserte fritidsaktiviteter har vært trukket frem som uintenderte effekter av skift- og turnusarbeid.

 

En nylig publisert studie blant ansatte i det private barnevernet, gjennomført av Arbeidsforskningsinstituttet, bekrefter dette bildet og peker samtidig på et interessant paradoks: selv når arbeidstakerne ønsker å arbeide innen en bestemt type arbeidstidsordning kan negative helsemessige effekter spores hos den enkelte. Denne studien viser for eksempel at så mange som 36 prosent av de spurte ofte eller av og til har søvnvansker, 40 prosent har psykiske helseplager og om lag 25 prosent har muskel- og skjelettplager. Dette er høye tall sammenlignet med nasjonale levekårsdata, og det gir en indikasjon på at døgnkontinuerlig arbeid ikke nødvendigvis er en egnet arbeidsform for arbeidstakerne selv om de selv finner en slik arbeidsorganisering egnet.

 

Arbeidet i barnevernet består av relasjonelle oppgaver som blir preget av den faglige tilnærmingen virksomhetene legger til grunn, men også av hvilke atferdsproblemer barna og de unge har. Arbeidets dynamiske karakter utløser også et vedvarende behov for veiledning og vurderingsstøtte. Denne studien viser at mange av de ansatte har behov for mer veiledning, både internt og eksternt, selv om det samtidig er stor grad av tilfredshet med det innholdsmessige i den veiledningen som gis. Så mange som 8 av 10 finner fagområdet interessant, føler at de passer til en slik type arbeid og finner jobben givende både faglig og personlig. Likevel er det kun 3 av 10 som mener at jobben bidrar til helse og arbeidsglede. Dette kan ha sammenheng med begrensninger i mulighetene til tilstrekkelig søvn, restitusjon i løpet av arbeidsdagen, begrensede muligheter for faglig samarbeid mellom boenheter, begrensede utviklingsmuligheter i arbeidet på sikt, og andre faktorer ved organiseringen av arbeidet. Undersøkelsen gir også støtte til en hypotese om at de ansatte må bruke fritiden mellom vaktene til ”å hente seg inn igjen”. Dobbelt så mange av de spurte har vært syke i friperiodene som i arbeidsperiodene. Det viser seg også at helseplager opptrer i større grad i arbeidssituasjonen enn på fritiden, selv om dette ikke tas ut som sykefravær.

 

Det dannes her et bilde av en arbeidssituasjon som gir uintenderte negative helsekonsekvenser for de ansatte, til tross for høy trivsel og mestring og en generell positiv innstilling til å jobbe langturnus (3 døgn på vakt, 7 døgn av, 4 døgn på vakt, 7 døgn av). Det er grunn til å stille spørsmål om kroppen selv har tatt på seg rollen som varsler? Forskning knyttet til denne typen komprimert arbeidstid er foreløpig begrenset både i norsk og internasjonal setting. Undersøkelsen blant de barnevernsansatte viser at trivsel i arbeidet og positiv innstilling til komprimert arbeidstid ikke i seg selv kan være bestemmende for hvordan arbeidet skal organiseres på lang sikt. I debatten om hvor lenge og til hvilke tider arbeidstakere skal jobbe må også helsekonsekvenser av arbeidsbetingelsene ses på.